Tidene forandres, noen ganger til det bedre, andre ganger til det verre. Men å påstå at det var bedre før, er som å begrave seg selv levende. Så det har jeg ikke sagt!!
Da jeg bosatte meg på Gran Canaria for over en mannsalder siden, så man aldri en mosjonist ute på tur. Idrettsarenaer og ikke minst fotballbaner var smekkfulle av folk med en eller annen form for fysisk målsetting, men vanlige folk som var ute for å røre på flesket, var et sjeldent skue. Å gå på tur, eller gå ned i vekt var ingenting hvermansen hadde hørt om. Å reke gatelangs i trikoter og trange, fargeglade trøyer som fortvilet forsøker å holde bilringen på plass, hadde ikke nådd motebildet på Kanariøyene. Spanske kvinner eide kun sko med klaprende hæler og sports- bh måtte importeres fra Tyskland, for spesielt interesserte. Nei, skulle man ut for å vise seg fram, så var det trange skjørt og rødmalt trutemunn som gjaldt. Det var helt utenkelig å løpe heseblesende rundt i antrekk som bare viser fram det man helst vil skjule, med ei trist vannflaske under armen og pulsen i ukontrollert galopp.
Nå kan man helt klart konstatere at “friskis & svettis” bølgen har skyllet inn over Kanariøyene. Folket er hele tiden i bevegelse. Spanske ”Carmencitas” har også fått erfare følgene av vår nye livsstil og industripreparerte mat. Hun, som mange andre flyter over sine bredder, og må ta årene fatt. Sportsutstyrs industrien går som hakka møkk, det selges sko for enhver sportslig anledning. For hver enkelt bevegelse, krever sitt helt unike skotøy. Ikke prøv å sykle med joggesko, for eksempel, det er som å banne i kjerka. Å spille tennis krever helt andre kortbukser enn å jogge, men mest idiotisk blir det om man spiller golf i en neonfarget reklametrøye i syntetisk fiber.
