Redaktørens Blogg

Dag & Natt

Den tyske investoren og eieren av den kjente dyreparken “Loro Parque” på Tenerife, Wolfgang Kiessling begynner å bli rimelig forbanna på kanarisk organisasjon og politiske klovner og sjonglører. Wolfgang er stor av størrelse, i mange betydninger av ordet. Han er høylytt, kraftig, rik, og mektig. Ikke minst er han en godt voksen og erfaren investor på Kanariøyene. 

Som nevnt er han mannen bak den velrenommerte og vakre dyreparken på Tenerife, men også det populære badelandet “Siam Park” på samme øya. På Gran Canaria investerte han for noen år siden i det store akvariumet “Poema del Mar” ved havnen i Las Palmas, der tusenvis av besøkere  hvert år kan bli kjent med alt fra oksehai, til havskilpadder og klovnefisken Nemo. 

For 10 år siden bestemte han seg for å jazze opp den største turistkommunen på Gran Canaria, ved å legge noen høytflyvende ideer på bordet. Han ville bygge en vannpark i den grå, tørre, triste og gjengrodde dalgangen mellom San Agustin og Playa del Ingles. Det skulle være storslått, magnifikt og tilby noen av de mest moderne attraksjonen Europa hadde sett! 

Les Mer...

– en ny dansk/spansk allianse?

Danmark opplevde en historisk begivenhet den 14. januar i år. Alle hjerter gråt i takt med den lettrørte prinsen da han ble utropt som Kong Fredrik den X. Dronning Margrete forsvant symbolsk ut bak gardinen, etter å ha signert papirene som tilsa hennes abdikasjon og eldstesønnens kroning. 

På balkongen kom også den nye dronningen fra Tasmania/Australia ut i vakker, hvit kjole og vinket til et folkehav uten dess like. Det var vakkert, rørende og som det ikke var nok gav de hverandre et hengivent kyss, og så like forelsket ut som på bryllupsdagen 25 år tidligere. 

Han er jo så flott denne nye kongen, som i sine unge år ble kalt for “turbo-prinsen”, men som senere har lagt energien på ekstremsport, miljøvern og ikke minst sin egen familie. Det er ingen hemmelighet at han ikke synes det har vært så stas å bli født som et kongeemne. Han har offisielt uttrykt at det har vært veldig frihetsberøvende, begrensende og uinteressant. Men han har vokst inn i rollen, og dessuten klart å temme vilterheten, men likevel overført mye av eventyrlysten til å utdanne seg til opptak i Frømandskorpset, en spesialstyrke i den danske sjøforsvaret. Bare 13 mann kom gjennom utdannelsen, som regnes som den tøffeste i Danmark. Fredrik har selv beskrevet det som vendepunktet. Som å bli født på ny. Noe annet som har gitt ham et nytt liv, er hans australsk fødte kone Mary. Hun har nok vært den “voksne” i forholdet, og med sin kjærlighet holdt han litt i kragen, sier de som er tett på! 

Les Mer...

Et nytt år og nye forsetter. Vi bør vel helst sette oss nye mål som fører til en eller annen forbedring tenker jeg. Disse endeløse lovnadene til høyre og venstre om å bli et bedre menneske, er kanskje å skyte langt over mål. Men en eller annen liten skamflekk burde vi kanskje klare å gnikke bort? 

De fleste av oss har kanskje en last eller to man vil bli av med. Noe som til og med kan være usynlig for andre, men som plager en selv. Nå er vi der igjen, ved årets nye inngang, med blanke ark og fargestifter til. Andre vil kanskje strekke seg etter noe nytt, å tilføre litt lærdom er ikke å forakte, selv om innlæringsprosessen er som å kaste seg på en gammel herresykkel med punktering og rustne kjeder.  

Mye har med innstillingen å gjøre sier de som vet. Mine ungdommer knakker på pannebrasken og sier; “ – du vet det meste sitter der inne”. Og det er vel sant, Det er selve innstillingen til hvordan ting skal løses og hvordan ting skal læres, som er det avgjørende! Det viktigste er at vi ikke gjør oss dummere enn det vi er!

I god tid før jul fikk jeg et mail til redaksjonen, som minner mistenkelig om ett og annet jeg har fått servert tidligere. Det var en landsmann som skrev at han hadde opplevd noe så grovt at det kunne kalles for “ran ved høylys dag”. Og det i selveste Mogan, der nordmenn utgjør selve grunnpilaren i samfunnet, kanskje den viktigste grunnen til hele kommunens eksistens.

Les mer...

Julestjerna ser du over taket, der´a jordmor Matja bor …

At Gazastripa ble sammenlignet med et areal på størrelse med Hamar, og at Hamar til forveksling nesten skrives som Hamas gjorde noe med julestemningen min. Det var som om hele Midtøsten flyttet seg til Hedemarken, og ble tonesatt av selveste Alf Prøysen med litt godmodig dialekt fra Mjøsområdet. Jeg flåser ikke av en alvorlig sak, jeg bare fikk det så mye nærmere, og tenker at det kan være veldig nyttig!

Gaza er byen, og Gazastripen er der folket “kuter tell og frå” for å berge livet mellom bomber og kuleregn. Forbi stuevinduet til de som bodde der i middelalderen, gikk en av verdens viktigste handelsruter. Lange, støvete karavaner forflyttet seg mellom Egypt og Syria. 

Les mer..

Har egentlig vært litt sinna. Kjent på litt frustrasjon, på samme måte som et bortskjemt barn som er vant til å få viljen sin. Plutselig blir jeg møtt med motstand, noe jeg ikke har vært vant til.  Når jeg ringer for å timeavtale hos legen, får jeg til svar at det er måneders ventetid for en konsultasjon. Og da snakker vi om en privat lege, en privat klinikk som jeg betaler en dyr forsikring for å ha tilgang til, når det måtte passe meg! Nå er ikke legen lenger tilgjengelig når jeg vil. Slik har det jo ikke vært tidligere. Derfor har forsikringen vært verdt hvert øre! 

Vi som er heldige, økonomisk privilegerte, eller også har en bra avtale med jobben, er i besittelse av en privat helseforsikring her i Spania. På samme måte, som i Norge og Sverige, selv om det kanskje ikke er like utbredt. 

Les mer...

Visst er det herlig når Norges største tabloid avis gir deg noen velmenende råd, sånn helt på tampen av en regntung sommer. At du ikke selv har blitt slått av denne enkle oppskriften på ”lykke & fromme”, der pengene forblir urørte, mens du selv fyller på energitanken, er nesten ikke til å leve med!! 

Sjeføkonom (?) Jan Ludvig Andreassen stiller seg uforstående til nordboernes dragning til sydlige breddegrader. Ikke minst når fjellheimen ligger for våre føtter, og dessuten helt vederlagsfritt. Han gir oss derfor det gode rådet å ”bli hjemme” i høstferien. Og ellers alle andre ferier også, i alle fall til vi har kommet oss ”over kneika” med økonomiske utfordringer. 

Les mer...

Det lukter svidd i hele kommunen. Den enkle forklaringen på det er at man har asfaltert så remmer og tøy kan holde, for å imøtegå folks krav til trafikksikkerhet, framkommelighet og bekvemmelighet. Den andre og mer troverdige versjonen er at det har vært kommunevalg. Da tømmer man det nasjonale beredskapslageret for steinmateriale og bituminøst bindemiddel for å imponere på befolkningen. Har man som lokalpolitiker ikke gjort den minste form for innsats under en fire års tid, så skulle man nesten tro at de har rustet opp til akkurat denne uken; altså uken før valget! Da rulles det ut tonnevis med asfalt på små og store veier, dampveivalser og annet maskineri som ikke har sett dagens lys siden sist det var valg. Til og med den frekventerte strandpromenaden i San Agustín fikk en reel overhaling med asfalt (?) etter at både lokalbefolkningen og turistene har etterspurt en renovering og oppgradering av gangveien i lange tider. Men ingen hadde vel trodd den skulle asfalteres!!!

Les ner...

Det meste som blir sagt og gjort i Syden, forblir i Syden! Slik er det også med både bekledning og oppførsel. At den trauste nordmannen eller den pertentlige svensken kaster en del hemninger så fort de går gjennom sikkerhetskontrollen i respektive land, er noe som har vært godt dokumentert helt siden charterturismen startet på slutten av 50-tallet. 

At det bestilles alkohol til helt ukristelige tider, at latteren sitter uhemmet lett og at man uten unødvendig presentasjon slår seg sammen med nabobordet, og tar for gitt at felles opphavsland er ensbetydende med felles interesser, er et faktum.

Morsomt at vi har det i oss, liksom. At vi er like frigjorte som sydeuropeer innerst inne, bare det at vi er lagt på “is” når vi er tilbake på mer nordlige breddegrader og viser lettere en kald skulder. Vi slår om oss med Kollen-floka, gjemmer oss bort i allværsjakka, slamrer med ytterdøra og tilintetgjør oss selv langt borte i sofakroken. Vi bruker millionbeløp på dempet belysning, stemning, lun atmosfære og litervis med svartmaling i hjemmet. Det er først når vi har jobbet oss inn i avgangshallen på flyplassen at vi begynner å se lyset, bokstavelig talt. 

Las mer...
Piano med stol

Jeg oppdaget henne ikke, før hun i all hast, og på gebrokken engelsk, spurte om jeg kunne se etter mobilen hennes som lå til ladning. Selv var hun på vei ut i snøblåst og flere minusgrader for å få seg en røyk. Da hun kom tilbake etter kort tid, så hun om mulig enda magrere og medtatt ut. Hun satte seg ved det tomme bordet der mobilen lå, inne på Peppes Pizza i ankomsten på Gardermoen.

Det føltes helt riktig å spørre om hun ikke ville ha en bit eller to av vår pizza, det var uansett mer enn vi klarte å fordøye. Hun takket motvillig ja, og det glimtet til i øynene. Det skulle vise seg at mer enn hunger, hadde hun et behov for å prate, et behov for å bli sett. 

Den unge kvinnen i den tynne kåpa, var opprinnelig fra Litauen. Nå var hun bosatt i Torino I Italia med sine to små døtre, og en eksmann i nærheten. Det var han som passet jentene hennes nå, mens mamma var på vei til jobben. Hun hadde landet for en drøy time siden, og ventet på innenlands flyet til Bodø. Utenfor var det bitende kaldt og snøstorm. Derfra skulle det gå båttransport til Lofoten og arbeidsplassen som var en kjent norsk fiskefabrikk. Endelig hadde de ringt, hun trengte så sårt pengene, selv om jobben i filetproduksjonen var tøff på mange måter. Ikke minst fordi hun måtte være borte fra jentene sine i mange uker. Selv om hun hadde jobbet på fiskefabrikken ved flere 

Les mer...

Ja, da var vi allerede over i det nye året. For mange kommer det mer overraskende på, enn selve julekvelden. Julehøytiden blir vi minnet på allerede i oktober da handelsstanden plukker fram slitne låter som “Jingle Bell” over høyttaleranlegget mens julekalendere fulle av sjokolade, får steke seg i solvarmen. Nei, nå er vi over i Herrens år 2023, et brutalt faktum vi bare må svelge, samtidig som vi rister på hodet og lurer på hvor foregående år tok veien?

For ikke å snakke om et par år tilbake, de såkalte pandemi-årene som i dag fremstår for noen som grumsete, for andre som helt visket bort i tidsregningen. Den 12. mars 2020 endret verdensbildet seg fullstendig. Koronapandemien og inngripende smitteverntiltak satte over natten en bråstopp for store deler av reiselivet og vår frihet generelt. Hoteller, restauranter, kjøpesentre, uteliv, opplevelser og kulturarrangementer måtte stenge ned. I nærmere to år har næringens aktivitetsnivå vært styrt av et stadig skiftende smittetrykk, og strenge innreise og smittevernregler. Dette har rammet næringen hardt, økonomisk og menneskelig.

Nå har vi lagt bak oss et såkalt “normal år”, med alt hva det innebærer etter vår tidsalders målestokk. Det positive er uten tvil at vår bevegelsesfrihet er tilbake, og at vi igjen kan reise og forflytte oss slik vi ønsker. Det innebærer intet mindre enn at vi kan være i lag med de vi mest av alt ønsker å spandere tid sammen med, og vi kan være på de steder vi lengter til. Menneskelige verdier vi tidligere tok for gitt, og som plutselig ikke var en selvfølge lenger.

Les mer