Det har lagt seg en sjelden ro over turist- områdene på Gran Canaria, gatene er nesten folketomme og flere serveringssteder har hengt opp ”feriestengt” skiltet på døren. Påsken kom tidlig i år, og som kjent reduserer turoperatørene trafikken til Kanariøyene, og høyer prisene rett etter Påske. Da oppstår det et lite vakuum, eller kall det gjerne et ”puste-rom” fra den skandinaviske turismen som avtar i omfang, til den nasjonale turismen slår til, og overgår det meste.
Allerede fra mai måned merker vi at kanarierne selv ”tar tilbake” strendene i helgene, og parkerer der de anser det være mest gunstig for dem. Det være seg på fortauskanter, grønne lunger, midtrabatter, grøftekanter, i veikryss, på fotgjengerfelt, og steder tydelig markerte med ”parkering forbudt” skilter. Søppeldunkene flyter over sine bredder og lydnivået dobles i desibel. Da har jeg kanskje nevnt det som er kaotisk, for det positive overgår definitivt det negative. Det blir liv og glede, lange dager med storfamilien på stranden, lange siestaer under fargerike parasoller, uendelige lunsjer med påfølgende vandringer i vannkanten for å senke kolesterolet for de eldste i familien, og kanskje forbedre cellulitt ansamlingene i lårene på de mest forfengelige. Familiens ”machos” tenner grillen og diskuterer heftig blant kretsens alle generasjoner, mens utallige bokser kaldt øl lesker strupene. Det gestikuleres med grilltang og transjeringskniv, mens man kaster frisbee med andre hånden, og skriker til ungene som nærmer seg den varme grillen. Ingen forlater stranden før alle har fått sitt, dvs. at alle argumenter har kommet fram i diskusjonen, all mat og drikke er fortært, ungene er svimeferdige av sol og lek, bestemor har gått av seg gass- ansamlingen i øvre del av mageregionen, og ekteparet har blitt kvitt-, eller eventuelt pådratt seg noen nye konflikter i forholdet.
