Med et brak våkner vi opp til et nytt år som forhåpentligvis skal rette oppatt alle feil ifra i går, slik Prøysen synger. Vi har akkurat spist og drukket oss gjennom en familiehøytid der fred og frihet har fått stå i sentrum. Heimen har vært ekstra varm, enten fordi hele slekten har gjort inntog, eller fordi peisen har fått stå og brenne lufta knusktørr, eller fordi vi har lagt et lokk på all form for kokende irritasjon og dirrende temperament. Vi vil jo så gjerne ha fred, holde fred og skape fred. Men vi er fullstendig klar over hvor vanskelig det er.
Nå lister vi oss ut av den omsluttende varmen i heimen, og tilbake til jobb, studier, stress eller ensomhet. Hverdagen begynner igjen, og med den et helt nytt år.
Et uskrevet blad. Men etter oss sleper en hel vogn med dritt fra året som har gått. Det er ikke bare å sette en strek over alt som er gjort og sagt, det krever faktisk en skikkelig opprydding før man kan gå videre. Oppgjørets time er kanskje like viktig, eller også en forutsetning for de gode forsetter vi ønsker å oppnå i det nye året.
Det å slutte med noe, inne-bærer kanskje like mye å begynne med noe annet. Eller det å oppnå noe, betyr ganske sikkert at du må legge noe annet brakk. Etter nøye vurdering vil kanskje mange finne ut at forandringen ble for stor, og derfor fortsette i samme tralt som tidligere. Det krever mot, styrke og utholdenhet, om man virkelig vil forandre noe ved seg selv, for evig og alltid.
I Spania er det mange som ønsker forandring. Til den grad at de påberoper seg retten til å løsrive seg fra resten av Spania og bli en egen stat, et eget land. De påkaller seg oppmerksomhet ved å kalle seg en minoritet, og sier at Catalonia har opplevd en neglisjering og endring av sine myndighetsområder, men også en sårende forakt mot sitt språk, sin kultur og sin væremåte i mange år. Men det var under Francos diktatur. Etter Francisco Francos død i 1975 begynte en forsiktig demokratisering av Spania. I 1978 fikk Spania ny grunnlov godkjent ved folkeavstemning som ledd i demokratiseringen. I 1979 ble et nytt selvstyre-statutt vedtatt ved folkeavstemning. Statutten er en konstitusjonell lov som definerer Catalonia som et selvstyre innenfor Spania.
I dag mener de at de er bedre enn andre spanjoler, produserer mer og tjener mer og bør således ikke menge seg med de andre som kun ønsker å snylte på katalanerne og ønske dem ondt. De mener at ikke bare har vært en økonomisk motor i oppbyggingen av Spania, men også en pådriver for modernisering og stabilitet. Derimot har Spania ikke utviklet seg i den retning katalanerne ønsker, og derfor vil de ikke lenger være spanjoler.
Over 80 prosent brukte sin stemmerett i det regionale valget i Catalonia midt i julestria, den 21 desember. Folk flest hadde vel håpet på at de hadde tatt til fornuften og forstått at ”splitt og hersk” metoden ikke er svaret på fred og fryd. Men til manges sorg og andres fornedrelse var det altfor mange som stemte på en av de tre partiene som sverger til uavhengighet. Gledelig var det dog at det relativt ferske sentrumspartiet Ciudadans (borger partiet) gjorde et svært godt valg. Lederen for Ciudadanos i Catalonia heter Ines Arrimadas og er både kvinne, ung, vakker, munnrapp, sterk og uredd, klar i tale og helt klart en president kandidat såvel i regionen Catalonia som i landet Spania. Men det er likevel blokken av partier som ønsker uavhengighet som regnes som seierherrer. De fikk 48 prosent av stemmene, men over halvparten av setene i regionforsamlingen. På tross av kaoset og krisen som har preget høsten, har de klart å beholde flertallet. Sammen fikk partiene som kjemper for uavhengighet rent flertall, med 70 av de 135 setene i delstatsforsamlingen.
Den avsatte katalanske lederen Carles Puigdemont, som nå lever i selvvalgt eksil i Belgia, sa dagen etter at valget var en seier for den «katalanske republikken over den spanske staten»
– Mariano Rajoy har fått et slag i ansiktet fra Catalonia, sa Puigdemont på videolink fra Brussel.
Etter at han iverksatte en grunnlovsstridig folkeavstemning i høst, og kom med en ensidig uavhengighetserklæring etter at stemmene ble telt opp, stakk han av til Brussel for å unngå samme skjebne som mange av hans partifeller som ble fengslet. Valgresultatet har gitt ham og uavhengighetsbevegelsen en energiinnsprøytning selvfølgelig.
Men som Ines Arrimadas sa:
Nå er det altså nytt år og nye tanker. Syv av de 70 representantene som ble valgt inn i regions forsamlingen sitter enten i fengsel eller gjemmer seg i utlandet av frykt for å bli arrestert av spanske myndigheter. Puigdemonts parti ble det største av de tre uavhengighetspartiene etter førjulsvalget og han tok det som en nyutnevnt president.
Hans forhold til de andre uavhengighetspartiene knaket i skjøtene siden han stakk av og lot Oriol Junqueras som leder det nest største partiet få svi i fengsel både for begges lovbrudd. Ikke like festlig når festen på barrikadene er over, og den ene må tilbringe julen på noen få kvadratmeter, sammen med 1150 andre innsatte ved VII-Estrema fengselet utenfor Madrid. Den andre derimot, vandrer rundt i Brussels gater og spiser belgiske vafler mens han bruker all internasjonal presse som et talerør for sin selvstendighetspolitikk for Catalonia. Den ene valgte å ta sin straff. Den andre valgte å stikke av. Det er en dårlig grobunn for vennskap.
Carles Puigdemont som har gått mest i klinsj med konge og fedreland ønsker nå en dialog med Spanias statsminister Mariano Rajoy, som nekter å dra til Brussel for å samtale. Puigdemont tør ikke reise til Spania uten garantier for at han ikke blir kastet i kasjotten, og at han igjen kan lede en katalansk regions regjering. Han vil bli president, eller så vil han forbli i Belgia.
Valgresultatet gir med andre ord ingen avklaring på situasjonen i den katalanske regionen. Den politiske krisen fortsetter. Men ugreit eller ikke, så må gjengen i Catalonia, både de som sitter inne, de som er ute og de som sitter i utlendighet, stable på beina en ny regjering nå i januar.
Krisen og usikkerheten som har preget regionen i høst, har kostet dyrt. Hele 3160 firmaer har valgt å flytte ut sitt hovedkvarter fra Barcelona til andre spanske byer siden den grunnlovsstridige folkeavstemningen den 1. oktober i fjor. Fredag 22. desember forlot 21 firmaer til Catalonia. Det er det siste offentlige tallet som foreligger.
Noen av oss lister oss rundt fortsatt, i håp om å få en myk start på det nye året. Lukker dørene forsiktig for ikke å vekke uro, sinne og temperament hos de rundt oss, men også for ikke å vekke demonene inne i oss. Vi forsøker å ta en dag av gangen, glede oss over de små ting og holde lenge på de fine øyeblikkene. Dette skal bli et fint år, det skal vi selv sørge for om bare helsa holder.
I samme stund går andre rundt og bygger opp til splittelse og nye hersker strategier. I fredstid, i et fredelig land midt i Europa finns det en folkebevegelse i en av regionene som ikke lenger ønsker å tilhøre moderlandet. Forstå hva det innebærer for alle berørte, både de som ønsker å skilles og de som ønsker å bli. Men også for alle dem i andre regioner i Spania som ikke forstår hva som skjer. Dette er sterk kost, det gjør fysisk vondt i både kropp og sjel. Det skaper uvisshet og splittelse, og fører til hat og ekskludering i skolegårder, arbeidsplasser, nabolag og familier.
Fordelen med å bli eldre er kanskje at man rundes litt av i kantene. Spørsmålet som oftere dukker opp er; ”er det virkelig verdt det?” Skal vi ikke bare liste oss rundt en stund til, som en stille kamp for en fredelig sameksistens og et sundt fornuft? ” Låt oss bädda mjukt”, som svenskene sier.