En kraftig stemme, frekkhetens nådegave, ironi (ikke nødvendigvis selvironi), en sterk retorikk og enkle løsninger på vanskelige spørsmål, samt en utrettelig evne til å gjenta seg selv, virker som en bra ballast å ha med seg inn i politikken, om man vil lykkes. Det har i alle fall fungert for Mr. Donald Trump og hans kollega i Storbritannia, Mr. Boris Johnson.
I Spania har vi også en politiker som man kan bruke de samme karakteristikker på, nemlig baskeren Santiago Abascal fra det nyvunne partiet VOX. Det høyrepopulistiske partiet gjorde et brak-valg i november og ble plutselig Spanias tredje største parti, drøyt 40 år etter at Franco-diktaturet gikk i graven. Forøvrig uttalte i 2018, daværende partileder i Andalucia, Francisco Serrano, blant annet at Spania under Franco ikke hadde vært noe diktatur.
Santiago Abascal ble den store vinneren etter siste regjeringsvalg i november. På drøyt seks måneder klarte de å øke sine stemmer med en million, (fra 2,6 til 3,6), og dermed øke prosentandelen med nesten fem poeng (fra 10,2% til 15,1%) og mer enn doble sine representanter, fra 24 til 52 i nasjonalforsamlingen. Nå er de Spanias tredje største parti etter PSOE (sosialistene) og PP (konservative), kun seks måneder etter sin debut i nasjonalforsamlingen.
Når den 42 år gamle Santiago Abascal prater til sine egne, er stemningen elektrisk. Han påstår seg representere det eneste partiet i Spania som vil redde en splittet og fragmentert befolkning fra sosialismen, kommunismen og separatismen. Vox er det eneste partiet som forsvarer Spania som helhet og forsvarer det spanske folkets frihet, om man får tro dem på deres ord. Sterke ord som straks absorberes av en uttørket befolkning. Nå har det vært for mye rot for lenge, mener mange.
Vox lederen stiller i en uklanderlig dress, har et veltrimmet skjegg, stålblå øyne og en kraft i hvert ord han sier. Han står i sterk kontrast til Podemos, hvis den venstreorienterte partilederen heter Pablo Iglesias og har et litt sleivete ytre, trives best i cordfløyel, eier ikke et eneste slips og har latt håret få vokse ut i en lang hestehale.
Partiet Vox har sjokkert det politiske Spania. I desember i fjor kom partiet inn i parlamentet i den sørspanske regionen Andalucia. Derfra har læringskurven vært usedvanlig bratt, og før noen andre politiske partier forstod hva som var i ferd med å skje, vant Vox terreng like fort som en australiensk skogbrann. Som kjent har sosialistene et svare strev med å forme en regjering. De fikk utvilsomt flest stemmer, men ikke nok til å danne regjering. Koalisjonsregjering har hittil vært et ukjent begrep i Spania, og på grunn av manglende samarbeidsvilje fra de ulike konstitusjonelle partiene har man utlyst nyvalg. I november gikk spanjolene til urnene for fjerde gang på fire år!! Dette har selvfølgelig tatt all oppmerksomhet, og den navlebeskuende perioden der alle har vært opptatt av sitt, landet har stått i stampe, mens det som har slukt det lille som var igjen av oppmerksomhet har vært separatistenes opptøyer i Catalonia.
Derfor har Vox kunnet skaffe seg et forsprang, og deres jerngrep om velgerne har nesten gått upåaktet hen, fordi alle andre har vært opptatt med å krangle om hvem som skal leke med hvem. Vox forsvarer de verdiene som dette landet ikke ønsker å miste sier Abascal.
– Spania er vårt hjemland og en arv fra vår forfedre. Nå må alle andre som mener noe annet få en klapp på kjeften, og sette seg ned så det blir orden i klasserommet. For nå skal det handle om kjærlighet til fedrelandet, respekt for lov og orden, ærlighet, folkeskikk og respekt for andre!!
Og visst, det høres jo greit ut. Det er fint med litt takhøyde, helt til rommet blir så sprengt at alle fire veggene raser ut. Da må man ringe etter et byggefirma, slik at rammene kommer på plass. Men Vox mener alvor, skikkelig alvor når de snakker om opprydding. Blant annet ønsker de en endring av spansk våpen lov. Partiet mener at det skal være anledning for alle spanjoler til å eie våpen og bruke det i selvforsvar. Vox sier at i dag blir ofrene lett behandlet som forbrytere, og ønsker altså “amerikanske tilstander”, der man ordrett kan ta loven i egne hender. Kjekkasen Abascal selv bærer en Smith & Wesson pistol som han skal ha skaffet seg for å beskytte sin far mot terrorbevegelsen ETA hjemme i Baskerland. Nå er det visstnok for å beskytte barna.
Per i dag skal det finnes 127 224 lisensierte håndvåpen i Spania, som brukes av politi eller til sportslige formål. Det er registrert 147 118 geværer og rifler. Disse benyttes også i all hovedsak av politiet. Flest private våpenlisenser finnes i Madrid-regionen. Spania har den fjerde lavest mordraten per 100 000 innbyggere av alle land i EU.
Selv om mange av Vox tilhengere roper “President” når Abscal trer opp på talerstolen, forsikrer han folket med en dårlig skjult arroganse at han ikke er president ennå, og at det fortsatt gjenstår mye arbeid før så er tilfelle.
Det som derimot er urovekkende for mange motstandere av partiet, er at de etter det seneste valget har Vox overskredet grensen på 50 representanter i nasjonalforsamlingen, hvilket vil tillate dem å fremlegge klager på grunnlovsstridighet mot det de anser som “frihetsmessige og grunnlovfestede lover som andre partier har vedtatt”. Og det handler i første rekke om to lover som opptar partiet Vox. Det ene er loven om historisk minne, der man ønsker å stoppe elimineringen av alle offentlige minner etter diktatoren Franco.
Det andre er loven om kjønnsvold. Spania godkjente enstemmig en lov i 2004, (og gjentok konsensus i 2017) for å bekjempe kjønnsrelatert vold i nære relasjoner, noe som har tatt livet av 1.028 kvinner siden statistikken ble opprettet i 2003 (Ley de violencia de género). I midten av desember 2019 hadde 56 kvinner blitt drept av sine menn, eksmenn eller partnere i løpet av året. Likevel sier Vox nei til alle former for feminisme, og herunder loven mot vold mot kvinnevold, med den begrunnelsen at den er diskriminerende overfor menn. Partiet sier videre ja til tyrefekting, ja til tradisjonelle ideer om maskulinitet. Vox ønsker også å fjerne historieminneloven av 2007 (Ley de Memoria Histórica). Loven har til hensikt å gjenopprette spansk historie etter diktaturet og gi oppreisning til de mange tusen ofrene etter borgerkrigen (1936-1939) og Francos regime (1939-1975).
Partiet ønsker også å stenge landets grenser for immigrasjon, og verne om det de mener er spansk identitet, og ikke minst beskytte nasjonens økonomi. Motstanden mot innvandring går hånd i hånd med nasjonalismen og ønsket om å fremstå som en stolt nasjon; “Make Spain Great again”. Partiet vil således styrke den spanske kulturarven, der den katolske kirke tradisjonelt har stått sterkt. Det innebærer støtte til tradisjonelle kristne standpunkter, som nei til abort og nei til likekjønnet ekteskap.
Når vi nå tar fatt på et helt nytt år, er det imidlertid sosialistene PSOE og Pedro Sanchez som sitter med makten og masse løse ender. Når denne avisen går i trykk knytter det seg fortsatt stor tvil om han klarer å samle en styringsdyktig regjering.
Venstreorienterte og Europa-skeptiske Podemos har allerede blitt invitert inn i det gode selskap. Og de har takket ja! Men det er ikke nok. Nå er Pedro Sanchez på frierferd hos separatistene i Catalonia, som har som formål å splitte Spania. Med andre ord er det et totalt uoversiktlig, politisk kaos i Spania, der folk er skikkelig lei og har mistet all tiltro til slagord, valgkampanjer og tomme løfter. Midt i dette tåkehavet med desillusjonerte mennesker, troner en kraftig stemme med enkle ord og løsninger fram. Han heter Santiago Abascal, er treffsikker i sine uttalelser, sterkt synlig og lover folket å gjøre Spania stort igjen!
Den som lever får se.