Ja, så ble ferieøya nummer 1, gjenstand for alles søkelys igjen her i slutten av februar måned. Vi hadde akkurat vinket farvel til ferierende gjester på fredag ettermiddag, som ikke kunne få fullrost et kanarisk klima de sjelden hadde sett maken til.
Tenke seg, å kunne ha det så fint under blå himmel, bare drøye fem timers reise fra stengte fjelloverganger, rasfare, ulende vindkast, farevarsler, snøskred, heftige lavtrykk og så ekstrem høy vannstand at kaikanten på Bryggen i Bergen ikke holder stand.
Ikke før hadde en av de over 350 finværs ukene i året på disse breddegrader overgått i lørdagsmodus og helgestemning, før et spesielt værfenomen tettet seg til utenfor hotellvinduet. Det er sirocco sa noen, andre mente det var kalima! To sider av samme sak, og kokes til slutt ned til sandpartikler fra en utømmelig ørken som strekker seg gjennom den nordlige delen av Afrika og dekker et areal på over ti millioner kvadratkilometer. Det er ikke første gangen det skjer, ei heller den siste!
Men i følge meteorologene var det tjue år siden vi fikk det i så stort monn. Sirocco eller kalima oppstår når en varm og tørr tropisk luftmasse blandes med kjøligere og fuktigere luft fra en maritim syklon (lavtrykk). Syklonens rotasjon driver den blandede luften inn over Sahara ørkenen og tilbake med stor kraft. Vinder på opp til 150 kilometer i timen. For oss dødelige innebærer det urolig hav, tørr luft med dårlig sikt på grunn av all sanden i luften, stor brannfare og en dommedags stemning som gjør at man holder seg best innendørs. I tillegg til sand i luften, drar dette værfenomenet med seg en mengde dritt, i ordets rette betydelse, fra land som Marokko, Tunisia og Algerie. Hele 500 til 2000 mikroorganismer pr kubikkmeter, noe som kan føre til alvorlige helseproblemer eller i beste fall litt skurring i luftveiene for de som ellers er friske.
Ikke Kina, ei heller India har vært like forurenset som Kanariøyene denne siste søndagen i februar 2020. Luftkvaliteten nådde en katastrofal dårlig verdi, noe som utløste alle varsellamper på panelbordet til World Air Quality Index (AQI) – luftkvalitetsindeks – der alarmen gikk. Las Palmas nådde den maksimale negative poengtildelingen det går an å få fra AQI som har til hensikt å måle atmosfærens kvalitet. Santa Cruz på Tenerife fulgte tett etter med 895 poeng på en ranking man helst ikke vil identifiseres med. Til sammenligning kan nevnes at Peking som regnes for den mest forurensede byen på planeten, kom den samme søndagen ikke over 250 poeng på samme ranking.
“Vi må ikke glemme at flyselskapene også er prisgitt værgudene”
Nåvel, dette værfenomenet slo inn med all sin styrke på bare et par timer en ellers hyggelig lørdags ettermiddag. Lørdager er som kjent en stor ankomst- og avreisedag for ferierende turister. Dårlig sikt kan hindre flytrafikken, det vet faktisk vi som kommer fra land med mye tåke og lavt skydekke. Alle vil hjem på lørdagskvelden, det er jeg sikker på. Både piloter, flygeledere, innsjekkingspersonale og turister. For ikke å snakke om de som stod og trippet på ymse flyplasser rundt i Europa og gledet seg til sin årlige sydenferie. Men sikkerheten går først, sånn er det med den saken. Det innebar et større kaos med forplantninger lenger enn noen rekker å tenke. Det finns ikke hotellrom å oppdrive, bagasjen ligger igjen i lasterommet på flyet, medisinene har man pakket ned i kofferten, sammen med bleier og barnemat.
Fly fra Skandinavia fikk beskjed underveis at flyplassen på Gran Canaria hadde skalket lukene, og ble derfor nødt til å lande ett eller annet sted med fast grunn under hjulene, før de begynte den ca. 2 timers flyturen ut over Atlanterhavet. Det betød at visse fly fikk gå ned i Faro, en kommune med drøye 60 000 innbyggere, langt sør på Algarvekysten. Håpet var vel at man bare skulle vente der et par timer før man kunne fly videre til det endelige feriemålet. Tiden dro ut, og det ble for mange en natt på harde benkerader på en ellers trist og kjedelig flyplass. Andre som var ombord i Gøteborgflyet, fikk bli med hjem igjen til Gøteborg etter et ufrivillig opphold i Portugal. Noen fikk sågar stikke innom London i påvente av klarsignal for landing på Gran Canaria. Et Stockholms fly som fikk tilbringe natten mellom lørdag og søndag i Faro, opplevde neste dramatikk da flyplassen på Gran Canaria igjen stengte, kun 10 minutter før landing på søndag. Snakk om uflaks. De fikk aller nådigs gå til Tenerife, der passasjerene etterhvert fikk kjøre buss til båthavnen og ble fraktet over til Agaete på nordsiden av Gran Canaria i en Fred Olsen båt som tålte sterk sjø. Videre var det buss fram til et hotell de knapt kunne skimte for all sand støv i luften, og et måltid som knastret av sand mellom tennene.
Mellom 800 og 900 fly ble berørt av denne helgens værfenomen på Kanariøyene. Noen satt sand-faste etter endt ferie på Kanariøyene, andre satt fulle av forventninger og registrerte at feriedagene de skulle ha tilbrakt i Syden sakte men sikkert ble spist opp mens de ventet på utsatt flyavgang. Mange satt som nevnt et helt annet sted i Europa i påvente av en ny avgangstid og med et håp om å nå fram til reisemålet før ferien var over.
En massiv forsinkelse på så mange fly skaper naturligvis ringvirkninger på andre flyvninger også, slik at mennesker som skulle fly Oslo-Amsterdam på mandagen, opplevde å få sitt fly kansellert. Når slike ting oppstår aner vi at dette er et logistikk problem i første divisjon for ethvert flyselskap. Ikke bare skal flyrutekabalen for stunden og de neste to ukene legges, men helst skal personallogestikken også gå hånd i hånd på en forsvarlig måte. Og så var det passasjerene da, de skal informeres og godtgjøres etter alle kunstens regler. Lovpålagte og stipulerte rettigheter som hotell, mat og ikke minst informasjon skal skje fortløpende. Og ofte er det informasjonen det skorter på. Og mangel på informasjon er alltid like betinget å klage på; det kan nemlig alltid forbedres! Men vi må ikke glemme at flyselskapene også er prisgitt værgudene, hvilket rett og slett betyr at i slike situasjoner så vet de faktisk ikke hva som skal skje videre…..!
Mange ganger handler det om effektivisering, eller digitalisering slik vår verden ser ut i dag. Folk er sjelden fysisk tilstede. Det er slutt på den tiden da folk kunne køe opp foran en skranke, og verbalt ta kvelertak på et par unge damer i uniform, fordi de rett og slett ikke kunne svare konkret på et spørsmål eller to. Nå er vi prisgitt en “SMS” på telefonen, der det ofte står at neste informasjon kommer om et par timer. To timer etterpå så tikker det i beste fall inn en ny melding om ny informasjon. Og slik fortsetter det, helt til saken er løst og vi får beskjed om å gå ombord, noe som kan ta mange timer, og som i dette tilfellet; døgn! Dette skaper masse frustrasjon, og ikke minst en frustrasjon som ikke kan destineres til noen. Bortsett fra å slenge mobilen i veggen da, men det går som oftest mest utover en selv.
Samtidig kaster media seg over slike hendelser med masse energi og hunger. De skaper instantant en stor og fet overskrift med rullende banner det det står; “akkurat nå”…..og så oppmuntrer de folk til å tipse dem. Det betyr at de vil at folk skal bidra med kjøtt på benet. De kunne like godt skrevet at; “sitter du sur og værfast på en eller annen flyplass og føler deg lei og urettferdig behandlet så ring oss. Vi trykker usensurert”. Og folk er ikke sene med å bite på agnet. Slik skapes i dag en stor mediesak som kan ligge å rulle som førstesidestoff i flere døgn.
Men nå er det over for denne gang! De siste sand-faste forlot Gran Canaria på mandagen. Sanden har dalt til marken, hvilket har ført til et nytt fenomen, som ikke rammer turister og derfor heller ikke skaper overskrifter og oppmerksomhet. Det rammer kun rengjøringspersonalet på Gran Canaria. Ene og alene de tusenvis av menn og kvinner som sørger for at vi møtes med rent sengetøy og blankpolerte gulv. Med fare for liv og helse har de skuffet ut tonnevis med sand fra hotellrom, terrasser, frokostsaler og suiter til de har skreket av ryggsmerte og oppgitthet. Tro meg jeg vet, jeg har nemlig fått feie for egen dør!!