På slutten av 80-tallet ankom jeg Simferopol flyplass på Krim-halvøya i Ukraina ombord på en av Aeroflots arbeidshester, en tremotors Tupolev maskin, fordomsfri og glad for den fantastiske muligheten til å være reiseleder på et så spennende sted som Jalta. Men hånden på hjertet hadde jeg kanskje håpet på en nattklubb destinasjon som Magaluf med gjester på min egen alder, paraply-drinker og after-beach party til solen stod opp. Tross alt hadde jeg vært tidligere vært reiseleder i Jugoslavia og Romania. Nå var jeg altså på vei lenger øst.
Det skulle vise seg at jeg skulle bli godt kjent med Aeroflots russisk produserte fly etterhvert. En av mine reiseleder-oppgaver ble å fly gjester fram og tilbake til Fornebu. Dette av sikkerhetsmessige grunner, da flyvertinnene tilsynelatende ikke pratet annet enn russisk (man kunne aldri være sikker). Jeg ønsket passasjerene velkommen ombord, leste sikkerhets instruksjonene og gikk for det meste i veien for de ublide, russiske flyvertinnene. Etterhvert ble jeg henvist til cockpit, og det var et spennende sted å være. Jeg oppdaget også etter et par insidenter at surstoff ikke fantes ombord, og at det eneste man kunne få kjøpt på taxfree var vodka og matrjosjka (russiske tre-dukker).
Jalta ligger sør på Krim-halvøya ved Svartehavskysten. Krim ble annektert av den russiske føderasjonen i 2014. Men den gang i 1987 var Sovjetunionen fortsatt ikke oppløst og Krim tilhørte den ukrainske sovjetrepublikk.
Territoriet rundt byen Jalta har et subtropisk middelhavsklima, med milde og regnfulle vintre, og lange varme somre.
Vi både bodde og hadde servicekontor på Yalta Hotel, som lå helt nede ved havskanten. Den analoge telefonen klikket et par ganger etter at du løftet av røret, og gav fra seg en merkelig lyd etter at den var lagt på. Den ukrainske agenten Intourist (et statlig russisk reisebyrå, grunnlagt i sin tid a Josef Stalin) utstyrte oss med hyggelige, unge mennesker som skulle hjelpe oss i vårt daglige virke. Det gjorde de så til gangs. Boris vek ikke en millimeter fra vår side, og det var ikke før samme uke som vi skulle reise hjem, at han avslørte en nydelig norsk dialekt.
Jeg minnes båtutflukter som gjorde at vi fra havet kunne beskue det vakre slottet “Svaleredet” på den 40 meter høye Auroraklippen, rett utover Svartehavet. Visstnok brukt som restaurantdrift, men midlertidig lukket av ukjent grunn. Slik var det ofte på Jalta; man møtte på uforklarlige hindringer, og total stillhet. Ikke alltid helt enkelt å akseptere for en liten hissig ,opprørsk, norsk ungdom, oppdratt til frispråklighet.
Men ennå mer kjent var selvfølgelig Livadiapalasset der møtet mellom Franklin D. Roosevelt, Winston Churchill og Josef Stalin fant sted i februar 1945. Her kunne man sitte og dingle med bena og late som man kjente rompevarmen etter tre historiske menn.
Vi drakk søt Massandra vin fra distriktet rundt Jalta i industrielle mengder. Selv om Mikhail Gorbatsjov i 1986 hadde gitt beskjed om at 1/3 av Ukrainias vinmarker skulle destrueres, i håp om redusere innbyggernes alkoholforbruk, så bet det ikke på oss guider. Bokser med russisk kaviar tilhørte et ritual fra hotellets side, og ble overrakt oss reiseledere med ærbødighet. Men som ung 20-åring hadde man nok ikke vett til å sette pris på disse svarte, sjøsalta perlene som oftest satte seg mellom tennene, og skapte mer bekymring enn glede.
Min fantastiske kollega Erja-Lisa hadde venner og bekjente blant lokalbefolkningen, så jeg fikk oppleve ukrainsk gjestfrihet. Det vil si, de åpnet dørene men blikket deres sa oss at de var livredde. Under sovjettiden var det mer eller mindre forbudt å omgås med oss vestlendinger. Alle visste at KGB hadde oss under oppsyn. Selv minnes jeg spesielt den skarpe urinlukten som preget hjemmene. Det gikk ikke å få tak i bleier, så barna sprang rundt i t-shirts uten benklær.
Sommeren som reiseleder på Jalta var også preget av vestlige vinder og håp. Mikhail Gorbatsjov var generalsekretær i det sovjetiske kommunistpartiet og innførte reformene glasnost og perestrojka. Mange av lokalbefolkningen som vi kom i kontakt med hadde mye på hjertet. Men først måtte de teste ut vår fortrolighet. All meningsutveksling ble gjort ute i det fri, ingen snakket innenfor fire vegger.
Visst fantes det stille protester og mismot i befolkningen, men faren for angiveri la en tung sky over entusiasmen. Likevel fikk jeg være med på en hemmelig konsert, holdt av en tilsynelatende kjent protestsanger. Kanskje en av mine skumleste opplevelser blandet med frydefullhet over tekster jeg ikke kunne tolke men likevel forstod.
Heldigvis fikk vi stort sett gjester som var opptatt av historie, og behandlet sine omgivelser med respekt. Det var ikke så lett å trå feil. Klare soner var tydelig markert der turistene fikk ferdes. Tråkket du utenfor, var det på egen risiko! Siden 1800-tallet hadde øst-sosieteten valfartet hit for å forbedre helsen, såvel som innbyggerne i kommunisttiden, som fikk privilegiet å dra til Jalta for å slappe av. Fortsatt var Jalta preget av en lokal- og disiplinert turisme som fikk gå parallelt med den vestlige, uten å omgås i noen grad.
Nåvel, dette var et lite stykke ned min egen ”memory-lane”, fra en fjern tid som ennå har kommet så nær. Gjestene jeg tok imot den gang hadde samme mål for øyet, som de som besøker Kanariøyene i dag. Ferie, avslapping, sosial omgang, kultur forandring og gjerne et bedre klima enn det våre hjemmetrakter kan tilby på denne tiden av året.
I det pandemien holder på å slippe taket, har altså en gal manns verk sjokkert en hel verden og nå spiller han på nervestrengene våre. Det er særdeles vanskelig å overleve som turistnæring når UD i nesten 2 års tid fraråder reising på grunn av global pandemi, og når uskyldige mennesker i Europa kryper ned i bomberom i redsel for flyangrep over hodene på dem. Selv om feriedestinasjoner som Kanariøyene kan lokke med stabilitet på alle områder, både klimamessig og politisk har ikke turistnæringen nubbesjanse til å klare seg om Putins invasjon i Ukraina utvikler seg.
En snart 70 år gammel fyr som i snart 23 år har styrt Russland og forsterket sin makt, år for år. Den gangen i 1987 hadde man håp. På begynnelsen av 90-tallet trodde man at retningen pekte mot et fullverdig demokrati. Ove Mellingen i Telemarksavisa skriver at mye tyder på at Putin har utviklet seg fra et barn av Sovjet-tiden, til et ønsket demokrati som oppriktig ville utvikle Russland i retning av folkestyret. Men etter som han har klart å tilrane seg mer og mer makt, har idealene bleknet og makten, den personlige makten, blitt viktigere og viktigere.
Nå har han startet noe som ingen vet hvor vil ende. Ikke engang Putin selv.