Allerede som ung au-pair i den tysktalende delen av Sveits ble jeg smertelig klar over hvor privilegert jeg var som tuslet rundt med et norsk pass på baklomma. Helt uvitende om min medfødte sosiale status hang jeg ute med ungdommer fra alle verdenshjørner og følte meg fordomsfri og likestilt. Å være utlending selv, samt omgås folk med ulik bakgrunn har tiltrukket meg så lenge jeg kan huske. Men ikke følte jeg at jeg var noe bedre enn Lisa fra USA, Martuska fra Ungarn, Nicole fra Italia eller Emma fra Sverige for den saks skyld.
Men fort forstod jeg at min sveitsiske vertsfamilie ikke hadde valgt meg på grunn av mine barnevennlige og pedagogiske evner. Ungene, Christoph og Barbara gikk på internatskole og kom kun på hjemlige besøk i helgene. Ei heller var jeg utvalgt på grunn av mine kvalifikasjoner som rengjøringshjelp, da jeg unektelig var like rotete og håpløs på det feltet som 19-åringer flest. Nei, jeg skulle snart oppdage at det var fordi jeg var norsk, som min søknad havnet lengst frem i bunken. Det var rett og slett status å ha en norsk au-pair. At jeg tok med meg vakthunden Artoz på pub der han straks ble bestevenn med byens mest lysskye figurer, så de gjennom fingrene med. At jeg glemte å stenge fugleburet, slik at jeg måtte stille i en Undulat begravelse som følge av det, klarte de også å svelge. Bare fordi jeg var norsk. Nå skal de sies at jeg laget nyyydelig sjokoladekake og kunne strikke selbuvotter til hele familien, så det skåret høyt. At jeg ellers hadde en del gøyale stunt som å låne årgangsviner fra kjelleren, eller at jeg sovnet på trappa utenfor inngangen etter å ha glemt nøkkelen på natten, lot de som at var oppfriskende og eksotisk. Ingen tvil om at jeg pisket rundt i fløten i en ellers meget konservativ sveitsisk familie.
Men da de fikk finbesøk ble jeg på ingen måte gjemt under trappen. Isteden ble jeg kalt inn på teppet og vist fram, som et sjelden eksemplar av arten. Den norske arten!
Og da min vertsfamilie skulle skrive kontrakt med selveste Bjørn Borg, ble jeg pyntet og satt ved enden av bordet som en triumfernde matchball i en tennisturnering. Herr Schild mente at med meg på familielaget, kunne han vinne det avgjørende settet.
Etter hvert fikk jeg en stor omgangskrets i den sveitsiske hovedstaden, bestående av au-pair jenter fra hele verden. I min naivitet trodde jeg alle hadde samme opplevelse som meg. Men så var ikke tilfellet. Fort fikk jeg lære meg at det var ingen over og ingen ved siden av den statusen som vi nordmenn besitter. De andre var også identifisert gjennom sin nasjonalitet, men dømt etter landet politiske standpunkt, historiske utkjempelser, nederlag, statsoverhoder, folkerettigheter, rykter, og mange andre faktorer de nødvendigvis ikke kunne påvirke på noen som helst måte. Selv svenske jenter, søte, pliktoppfyllende og sunne fikk slite med et tvilsomt rykte med rot i noen erotiske filmer fra det sene 70- tallet.
Helt uforskyldt fikk jeg altså en god start på min reise ut i den store verden. Andre verdenskrig hadde ikke bare gjort oss nordmenn til sympatiske ofre, men også til solide motstandsfolk som ”tok rotta” på overmakten og vant tilbake kongeriket. At jeg var født 20 år etter krigen, gjorde meg på ingen måte mindre betinget til ære og heder.
Det norske oljeeventyret var like spennende som et H.C.Andersen eventyr, og siden ”everybody loves a winner”, hørte man stadig vekk fraser som; ”dere som har så mye penger”. Smått uforståelig for en som var datter av en bussjåfør, og som ikke hadde kommer nærmere olja, en den man måtte bytte på bilen i blant. Dessuten gav ikke 300 sveitserfranc i måneden et grunnlag for å kalle seg rik i kronasjer. Likevel var kanskje min største rikdom det norske passet. Det åpnet mange dører, gav mange bekjentskaper, underlettet mange situasjoner og gjorde at folk gav meg en ufortjent stor tillit og fortrolighet.
Det var som jeg i en skranglete og usikker ungdomsalder, ute i den store verden for første gang, representerte nærheten til den flotte naturen, de høye fjell og dype daler. Det rene vannet, det fiskerike havet, en ny og liberal abortlov, en langt framsteget kvinnefrigjøring, fredsprisen, polarekspedisjoner, idrettsprestasjoner og fredsforhandlinger. Jeg var selve symbolet på det gode i verden.
Den gangen, for mange år siden, føltes denne oppdagelsen absurd og veldig overveldende. I dag, bosatt i Spania forsøker jeg ydmykt å tone ned begeistringen av respekt for andre, ikke minst for mitt vertsland, ved å forklare at ikke alt nødvendigvis “går på skinner” i Norge heller. Men fortsatt fremstår Norge som den ultimate drømmen for mange. I mitt møte med turistsjefen i kommunen San Bartolomè de Tirajana for noen uker siden, betrodde hun meg at når hun og hennes venninner befant seg i et mørkt og fortvilet hjørne, spikket de alltid på ideen om å flytte til Norge. Det var hennes og venninnenes ultimate drøm! Og det skulle komme fra selve turistsjefen i nordmennenes paradis!!
Som nordmann er man altså født privilegert. Ikke bare på grunn av de mulighetene landet gir deg, men også for den mange ganger ufortjente statusen vi som innehavere av et norsk pass har ute i den store verden.
Jeg kan derfor ikke unngå å tenke på alle de som holder til i den andre enden av rangstigen, i utgangspunktet kun på grunn av sin nasjonalitet. Vi opplever krig i Europa og mange mennesker er på flukt fra elendigheten. Vi er raskt ute med å dele ut empati og sympati med utgangspunkt i nasjonalitet. Men husk at mange aldri har hatt noe valg, aldri uttrykt verken sympati eller avstand, bare er født et visst sted, til en gitt tid. Vi må trå litt varsomt og la andre egenskaper enn passet få definere den enkelte. Vi må være forsiktige med å dømme mennesker som aldri har hatt et fritt valg. Med andre ord må vi være varsomme med å dømme ut fra vårt eget perspektiv. Jeg, og mange med meg har et fantastisk flott og ufortjent rykte basert på våre forfedres meritter og vi høster goder fra ei historiefortelling der vi ikke engang var påtenkte. Å være privilegert bør gjøre oss rause!