Lurer du på hvor du skal spise i kveld?
Minst tre komponenter bør være på plass når man skal fristes til å ”spise ute” som det så vakkert heter på restaurantspråket. Den første og viktigste betingelsen bør kanskje være maten. Du har lyst på noe spesielt, noe du har spist før og som får tungen til å løpe i vann ved bare tanken. Noe du ikke gidder å lage hjemme? Eller, du har sett en annonse for noe nytt og spennende du gjerne vil prøve. Du skal feire en begivenhet? Kanskje har gode venner anbefalt et spisested, som definitivt skal være verdt et besøk? Nåvel, maten bør være et sikkert trekkplaster, og kanskje helt avgjørende.
Et annet kriterium kan være beliggenhet og stemning. Føler du at stedet ligger ved det rette element, som på en rooftop med herlig utsikt, i et historisk lokale, eller ved havet der lukten fra ramsalt sjø kiler i nesen, kan det være selve grunnen til besøket. God stemning, det rette klientellet, musikken og servicen kan faktisk være viktigere enn selve matopplevelsen. Du er altså villig til å gi opp det ene vilkåret, for å få det andre. Helheten er det utslagsgivende.
Så er det selvfølgelig pris som er den tredje forutsetningen. Noen ganger vil du betale lite, men er også villig til å akseptere tilbudet deretter. Jo, lavere forventningene er, jo større sjanse er det for å bli positivt overrasket. Men en oppvarmet frossen pizza, og et glass utvannet cola på kran, skal ikke tømme lommeboka, mens du sitter vaklende på noen reklamepryda plaststoler ute på en parkeringsplass et sted.
Går du isteden inn i et lokale med vakker belysning og stivstrøkne duker, og blir sett på med skeptiske øyne om du ikke har bordplassering. Da er fallhøyden mye større. Reklame, omtale og anbefalinger skrur opp forventningene med flere hakk. Men her er du også villig til å betale. Trendy og eleganse har sin pris, det er vi på det rene med. Men så kommer det interessante øyeblikket;
”Whats in it for me”?
Problemet oppstår når ingen av de tre forutsetningene er på plass. Når servicen er totalt fraværende og ungdommene som serverer er alt for få, de er slitne og lei. Dessuten har noen har glemt å gi de opplæring. Vakre unge smilefjes som svarer deg at de dessverre ikke kan gi noen vinanbefaling, fordi de selv ikke drikker vin!! And so what????
I sommer-Oslo møtte jeg på en helt ny holdning i restaurant bransjen; “Too good to be true”, et uttrykk de unge ved sidebordet kalte restaurantens image. Ikke uten ironi i tonen. ”Too good for you”, er et annet uttrykk for samme sak.
Prisene er skyhøye, betjeningen er selvforhøyde opp i skyene, og himler med øynene når du ber om forklaring på noe i menyen. Slikt har de slett ikke tid med, og svært lite kunnskap om. Ber du om menyen, peker de oppgitt på en skitten QR-kode trykket på bordet, veggen, serviettholderen, bardisken……..eller ett eller annet sted du burde forstått. Starter du denne selvbetjeningen, men likevel ønsker å konversere med noen, blir man ofte møtt med et uforstående blikk før de svarer….
English please!
Et glass vin har nesten blitt en vits, og minner mer om en gullfiskbolle der vannet har rent ut. Lengst nede i glasset skvulper det noen gyllene dråper til den nette pris av 140-160 kroner. Skal du føle en berusende lykke, må du minst drikke et halvt dusin av denne sorten. Du har så vidt fått smaken på tunga før glasset er tomt. En liten skål med potetgull, er nå tilsatt trøffel-smak og koster nesten like mye som russisk kaviar.
Blåskjellene på Hvaler er tørre og bittesmå, og serveres uten brød og hvitløksmajones for det har de gått tom for, dessverre. Hamburgeren på Sørenga kostet mer flesk enn den smakte, og kom en time for sent. På uteserveringen på Deichmanske bibliotek fikk vi iskald spinat quiche, som de på ingen måte hadde mulighet til å varme. Den smakte deretter, og det var derfor like greit at ei fiskemåke fløy forbi og tok den med seg. For etter pandemien har servicen forduftet, bokstavelig talt. Alle fagfolk som tidligere jobbet i den bransjen sporløst forsvunnet og har vel funnet seg et annet virke? Tenker at ett eller annet sted, i en eller annen sektor befinner det seg en uhorvelig stor andel tidligere identitets forvirra servitører, kanskje de beste, som snart vil gi seg til kjenne. For ett eller annet sted må de jo ha tatt veien?
Føler at vi har fått ombytta roller. Det er ikke lenger snakk om hva du kan forvente eller forlange når du kommer inn på et spisested. Det handler mer om hva de kan forvente av deg som gjest. Hvor mye tåler du egentlig å blir herjet med? Hvor mye mer orker vi? Hvilke priser kan vi leve med, uten å ha fått noe igjen for besøket.
Trendy serveringsteder har gjerne et spektakulært interiør, en omtalt beliggenhet og servitører som ser ut som de akkurat har ankommet fra “Love island”. Selv føler du at du er statist i et realityshow som koster deg skjorta. Kanskje en liten parallell til eventyret om kongens nye klær.
For det er bare sånn at vi alle er villige til å grave dypt i lommeboka fra tid til annen, men da vil vi ha noe igjen for det. Det skal være en opplevelse som setter spor. Noen ganger kan det være maten som gjør et uutslettelig inntrykk, andre ganger en uforglemmelig service som gjør at du kommer tilbake allerede dagen etter. Andre ganger ønsker du bare ikke å kokkelere hjemme, og tar til takke med en enkel matbit, er lite interessert i servicen og vil betale deretter.
Svenskene har et fantastisk bra uttrykk som vi nordmenn mangler i vårt ordforråd; PRISVÄRD. Det betyr rett og slett at noe skal være verdt prisen! Det handler ikke om billig eller dyrt, det handler om at helheten skal stå i stil med prisen. Besøker du en restaurant med stjerne i Michelin guiden, vet du at det koster det hvite ut av øyet. Men da er også forventningene deretter. Om disse innfris, er besøket garantert prisvärd. Betaler du lite for “dagens rett”, på et enkelt serveringsted med lengre ventetid og dårlig beliggenhet, kan også denne opplevelsen være prisvärd.
Men når alt er dyrt og du sitter igjen med et tomt vinglass som forduftet før du visste ordet av det, en gourmetburger som smaker bedre på Cirkle K, og det eneste som var saftig, var regninga. Da er det forsvinnende lite som kan rette opp den dårlige smaken i munnen. Lett å tenke at du hadde fått mye mer ut av kvelden om du hadde kjøpt en god flaske vin og litt ost og satt deg på terrassen hjemme.
Når du leser dette sitter du ganske sikkert på Gran Canaria og lurer på hvor du skal spise i kveld? Da håper og tror jeg at den arrogansen jeg opplevde på hemmelige trakter i sommer ikke har nådd våre breddegrader. At råvareprisene har gått opp her også, er et faktum. Men da må det kompenseres med noe så enkelt, men likevel noe så komplisert som vellaget mat, vennlighet, tålmodighet og masse kunnskap.
Ha en fin restaurantopplevelse!