Det har gått 60 år siden turismen startet på sørsiden av Gran Canaria. Etter en arkitektkonkurranse som ble iverksatt av “tomatgreven”, Alejandro de Castillo som eide all mark her på sørkysten. En gruppe franskmenn vant konkurransen og utbyggingen av San Agustin og Playa del Ingles ble påbegynt.
Under disse 60 årene har sørsiden av Gran Canaria vokst enormt og er i dag en av de mest betydningsfulle og velkjente turistdestinasjonene i verden. Men ved flere tilfeller har tilstrømningen av turister stoppet opp eller minsket betraktelig. Energikrisen på 70-tallet var det første store problemet Gran Canaria opplevde. Den svenske boikotten av Spania som følge av at spansk politi skøt ned folk på grunn av meningsforskjeller var et annet tilfelle på 70-tallet som hadde negativ effekt på turismen. Videre må man gå helt til slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet for å finne neste “krise”. Denne gangen var grunnen en altfor kraftig vekst i bygningsbransjen. Det tok nesten 4 år før tilbudet var anpasset etterspørselen.
Samme situasjon ble skapt på begynnelsen av 2000 – tallet. Hendelsen i New York den 11. september 2001 var også en utløsende faktor. Samtidig som antallet ankommende turister til øya stagnerte, ble det fart i utbyggingen av hoteller. Nok en gang var man skikkelig i utakt når det gjalt tilbud og etterspørsel. I 2004 mistet Kanariøyene hele 410 000 turister, nesten 5% på ett år.
For 10 år siden var vi preget av en global, økonomisk krise. Ikke minst i sør-Europa der arbeidsledigheten ble rekordstor og statsgjelden like så. Men også turister fra andre europeiske land fikk smake på negative konjunkturer og turisttilstrømningen minsket kraftig.
Det skal også sies at Kanariøyene har mange ganger tjent på andre lands politiske uroligheter, eller naturkatastrofer. Ikke minst urolighetene rundt “den arabiske våren” gjorde at en del charterfly ble omdirigert til Kanariøyene.
Så ble vi rammet av det verdens-omspennende utbruddet av den smittsomme sykdommen covid-19. Etter rask spredning av viruset erklærte Verdens Helseorganisasjon (WHO) utbruddet som en pandemi i mars 2020. Det betydde “kroken på døra” for primærnæringen på Gran Canaria, og fikk fatale følger for absolutt alt og alle. Ennå har vi ikke kommet oss etter “pandemi sjokket”, men har våknet opp til en realitet der vi plutselig forstår at det umulige kan bli mulig!
Nå er vi gisler for Vladímir Putins krigføring i Ukraina, og vet ikke om atom trusler er noe vi skal le eller gråte av. Det vi vet, er at prisveksten er reell, strømprisen er uhåndterbar og rentene skyter i været. Detter er dårlige fakta å legge til grunn når man skal lage ferieplaner.
I tillegg til at turistene denne gangen helt ufrivillig, har sviktet Kanariøyene, har man fått stor konkurranse fra andre turistdestinasjoner. Man har måttet se seg omkring og kanskje etter mye om og men, måttet innrømme at man lenge har levd på gamle meritter. Her behøves en total renovering og modernisering for å kunne møte turistenes krav til dagens standard, sikkerhet og komfort.
Samtidig som dette begynner å gå opp for kanarierne, som lenge har levd på en turistmasse som aldri stilte krav men bare sakte men sikkert økte i omfang, finnes det ingen penger i kassa. Man har gått glipp av investeringstilbud fra omverden, man har somlet bort alternative muligheter i administrativt kaos og uvitenhet, og man har rett og slett brukt opp pengene uten tanke på å avsette midler til renovering og fornyelse. Så kom pandemien og sugde opp alt som var igjen i reservetanken.
Nå går vi inn i en ny tidsalder med hensyn til turisme. Kanariøyene er fortsatt en attraktiv perle, ikke minst på grunn av sin beliggenhet og gode klima vinterstid. Turismen er også i endring. Mange nord-europeere velger å tilbringe lenger tid på øyene, såkalt “overvintrende”. De spanderer mindre penger en ukes baserte turister, og krever større sosiale ytelser. Det gjelder nå at politikerne klarer å endre seg i samme takt og i samme retning. Mens man nå markerer de 60 årene som har gått siden turismen løftet opp levestandarden på Kanariøyene, går alle som jobber i og med turistnæringen rundt og håper at vi snart er tilbake der vi var før pandemien. Samtidig har man nå blitt smertelig klar over at det umulige faktisk kan bli mulig!