Jeg oppdaget henne ikke, før hun i all hast, og på gebrokken engelsk, spurte om jeg kunne se etter mobilen hennes som lå til ladning. Selv var hun på vei ut i snøblåst og flere minusgrader for å få seg en røyk. Da hun kom tilbake etter kort tid, så hun om mulig enda magrere og medtatt ut. Hun satte seg ved det tomme bordet der mobilen lå, inne på Peppes Pizza i ankomsten på Gardermoen.
Det føltes helt riktig å spørre om hun ikke ville ha en bit eller to av vår pizza, det var uansett mer enn vi klarte å fordøye. Hun takket motvillig ja, og det glimtet til i øynene. Det skulle vise seg at mer enn hunger, hadde hun et behov for å prate, et behov for å bli sett.
Den unge kvinnen i den tynne kåpa, var opprinnelig fra Litauen. Nå var hun bosatt i Torino I Italia med sine to små døtre, og en eksmann i nærheten. Det var han som passet jentene hennes nå, mens mamma var på vei til jobben. Hun hadde landet for en drøy time siden, og ventet på innenlands flyet til Bodø. Utenfor var det bitende kaldt og snøstorm. Derfra skulle det gå båttransport til Lofoten og arbeidsplassen som var en kjent norsk fiskefabrikk. Endelig hadde de ringt, hun trengte så sårt pengene, selv om jobben i filetproduksjonen var tøff på mange måter. Ikke minst fordi hun måtte være borte fra jentene sine i mange uker. Selv om hun hadde jobbet på fiskefabrikken ved flere
tilfeller tidligere, hadde hun ingen arbeidskamerater hun gledet seg til å treffe igjen. Hun fortalte om kvinne kollektivet der hun hadde bodd tidligere, og om hvor vanskelig det var å dele et hjem med kvinner som snakket et annet språk, og som ikke kunne engelsk. Kvinner som hadde et annet forhold til hygiene, som diskuterte høylytt til døgnets alle tider og hvor stemningen var preget av sjalusi og skitten kniving.
I løpet av kort tid fikk vi ved et tilfeldig møte på flyplassen, høre en historie som gikk gjennom marg og bein. Et slikt møte kan forandre ditt forhold til frossen fisk for alltid, men det kan også forandre ditt forhold til en flyplass. Tenk hvor mange menneskeskjebner en flyplass rommer. Hvorfor hver og en av de menneskene du ser rundt deg på flyplassen, befinner seg akkurat der og da. Masse glede og forventning hos de som skal ut på en etterlengtet ferie, de som skal få treffe noen igjen som de ikke har sett på veldig lenge. Eller de som skal møte noen for første gang, og er like spente som en ny gitarstreng. Også de som skal hjem til noe kjært og savnet, kanskje et barndomshjem eller en gammel mor.
Noen reiser også et sted for å ta farvel. En tung reise som ingen av oss gleder oss til, men som likevel er så nødvendig når et liv skal avsluttes. Og så er det ikke alltid det viktigste hvem og hva vi reiser til, men hva vi reiser fra. Som denne mammaen, som må reise fra sine små døtre i 2-3 måneder av gangen for å tjene til livets opphold på en filetfabrikk på den ytterste ø i kalde Norge.
En gang hørte jeg et kåseri på morgenradioen holdt av lufhavnpresten Torbjørn Olsen. En fornøyelig og sår tekst om de som blir igjen på flyplassen. De som aldri kommer seg derfra. Tro det eller ei, men det kan finnes grunner til at noen går av et fly, og ikke kommer seg på det neste. Eller at verden utenfor virker så skremmende at lufthavnen blir som et fristed å regne.
Det kan være praktiske eller private grunner for at man strander på en flyplass. Det å reise har rett og slett blitt for vanskelig. Akkurat som ellers i livet, kan det hende at du ikke kommer deg videre. Livet har blitt uoverkommelig og trøblete. Noen veier er stengt, eller så er det ingen vei tilbake. Du blir sittende igjen når andre drar videre. Du behøver rett og slett å bli sett.
Jeg husker selv da jeg hadde en vakuum opplevelse på en flyplass. Jeg var en meget ung voksen, og hadde fått en skrekkelig beskjed på telefon at min far hadde fått hjerneslag og lå på intensiven. Bare timer etterpå løp jeg på et Transwede fly på Gran Canarias flyplass. Flyet gikk til Stockholm. Dessverre landet vi for sent på Arlanda, slik at siste fly til Oslo allerede var gått. Jeg forstod at jeg ikke ville komme hjem i tide, og sank hjelpeløst sammen på flyplassen. Følelsene var overveldende og det gikk ikke å tenke rasjonelt. Det var da han dukket opp, mannen som hadde sittet bak meg på flyet. Han hadde hørt at jeg spurte flyvertinnene om videre flyforbindelse til Norge, da min pappa var veldig syk. Nå tok han meg bokstavelig i kragen, ordnet opp og satt meg på et tog til Oslo. Jeg kom fram for sent, men følelsen av å være underveis gav meg fornyet styrke. Og min takknemlighet til denne fremmede mannen er for evig.
I den norske Netflix-seien “Julestorm” får man et søtt og sårbart inntrykk av hva som kan foregå bak kullissene på en flyplass. Utgangspunktet er enkelt; En snøstorm treffer Oslo Lufthavn og de reisende blir pålagt et 24-timers uønsket opphold på flyplassen. Det åpner sceneteppet for noen rørende og lærerike historier som er ment å treffe oss i hjertet. Har du ikke sett den, så bør du få det gjort!!
Nye eventyr og nye berikende bekjentskaper er ofte kun en kaffekopp unna…,