Ryktene har svirret lenge, men nå er det dessverre et faktum at den svenske kirken i San Agustín legger ned sin virksomhet, i alle fall i det formatet vi kjenner den i dag. Det kommer til å bli et sjokk for alle som uvitende om dette faktum, kommer til å finne tomme lokaler når neste turistsesong starter opp til høsten.
De som tror på Gud den allmektige, vil fortsatt ha et kirkerom å samles i, forsikrer den svenske kirkens talsperson fra Sverige. Eventuelt vil det bli et mindre lokale i et kjøpesenter, eller eventuelt en stakket stund i en katolsk kirke, men det er opp til det lokale kirkerådet. Det gjelder å følge med på diverse oppslag på sosiale media blir vi fortalt.
Utenlandskirken, være seg den svenske eller den norske, har en helt spesiell plass i folks bevissthet. For oss som bor i utlendighet har utenlandskirken vært som et fast anker i tilværelsen. Et sted der hjemmelige tradisjoner, sanger og høytider blir pleiet og vedlikeholdt. Et sted der vordende mødre, og barn med doble statsborgerskap kan få føle en tilhørighet til moderlandet, og føle på fellesskapet. Hit kunne man komme med barn som skulle døpes og ungdommer som ville konfirmeres.
Det er så viktig for svenske kirken i dag å prate om sin menighet, altså de som er trofaste kirkegjengere og betaler en årlig kontigent for å tilhøre et samfunn med trosfeller. Men jeg tenker at den svenske kirken skal være vél så stolt av alle andre som så tydelig gjennom årene, har vist sin tillit til dem som institusjon, gjennom å trofast besøke en cafédrift, en forelesning, et håndarbeidsmøte, en juletradisjon, en skoleavsluttning eller et musikk arrangement. Mengder med mennesker som bor på Gran Canaria, eller besøker Gran Canaria, har latt seg tiltrekke av den stemningen og gemyttligheten de har funnet i den svenske utenlandskirken, uten at det religiøse nødvendigvis har stått i høysetet. Utenlandskirken er som et samfunnshus, der stor takhøyde og bred forståelse bør råde. Før pandemien (2017 og 2018) ankom 350 000 svensker til Gran Canaria. I fjor kom det 233 000 svenske turister i tillegg til et ukjent antall fastboende.
Når folk velger å drikke sin kopp kaffe, spise sine vafler eller kanelboller i kirkens servering, så kan det være mange grunner til det. Ikke minst at kanelbollene i den svenske kirken, bakt i mange år under ledelse av Tina, har vært vide kjent. Da vi ankom Palma de Mallorca for ca. 25 år siden med vår 5 åring, ble øynene til store tinntallerkner da han så den flotte katedralen i Palma.
– ”Visst er den flott”, sa hans far.
– ”Oj,oj,oj, …der baker de sikkert mange kanelboller”, svarte guttungen og uttrykte med det sitt forhold til kirken.
Men heldigvis finnes det annet enn kanelboller som lokker. ”Ensomhet” er et annet stikkord. For folk som ønsker å omgås andre, som bare vil ha ”noen å prate med”, så er det jo særdeles hyggelig om kirken stiller opp på det. Kirken som formidler og forkynner av nestekjærlighet bør jo gå foran som et godt eksempel når det gjelder å ivareta mennesker.
Jeg har alltid hatt et uuttalt krav til kristne mennesker. Et krav om å være noe bedre enn alle oss andre. Og hvorfor det? Jo, helt fra søndagsskolen som jeg dedikert gikk til som liten, fikk vi innprentet at Gud var stor, generøs og hadde utømmelig med nestekjærlighet å gi. De som fant fram i troen ville ikke gå fortapt og ha et evig liv. Selv for oss som aldri ble helt overbevist, ble vi ikke desto mindre imponert over de som hadde funnet ”hjem”, de som hengitt la sitt liv i Guds hender. Jeg tenkte alltid at de må ha funnet en lykke, en kjærlighet og en fred vi andre ikke har funnet. Det stilte samtidig større forventninger til dem. Man skulle nesten se det utenpå dem, hvor lykkelige de var. Gladere og mer tilfreds enn andre mennesker. Igjen skulle denne lykken gi dem overskudd, blotte dem for egoisme og sjalusi, utstyre dem med raushet, tålmodighet og generøsitet! Derfor er det så utrolig lett å bli skuffet over kristne mennesker, fordi forventningene overgår de krav vi stiller til andre. Egentlig burde de vise oss i daglige gjerninger hvorfor det er bedre å ha funnet ”hjem” til Gud, enn å stå utenfor og titte inn. Nå ønsker altså ikke den svenske kirken i Sverige å gi denne medmenneskeligheten til allmennheten!
Avdelingssjefen for den svenske kirken i utlandet sier til Dag&Natt at til forskjell på den norske Sjømannskirken så er den svenske kirken i utlandet selvstendige forsamlinger, der hver og en er ansvarlig for sin bedrift. Fellesnevneren for alle forsamlingene i Svenska Kyrkan er den samme i følge han; gudstjenester, diakoni, undervisning og misjon, uansett om man befinner seg i Sverige eller på Gran Canaria. Utenlandskirken (altså i Sverige) finansierer kun personal til forsamlingen, men at forsamlingen gjennom sin kyrkoherde (arbeidsledende prest og ansvarlig for virksomheten) er overordnet sin virksomhet. Videre forteller han at på grunn av forsamlingens begrensede økonomi så er det bestemt at de skal få hjelp til å leie lokaler for å holde gudstjenester. Men der virker det også som grensen går fra høyeste hold i Sverige.
Hvorfor har det blitt sånn? Den svenske kirken har jo funnets på Gran Canaria i over 50 år, først i Las Palmas og senere i San Agustín. Her har prester kommet og gått, konfirmasjons ledere, diakoner, kirkemusikere, husmødre og en og annen frivillig. Er det noen som har tenkt for kortsiktig, er det noen som har vært for løssluppen i sin omgang med penger? Har en framtidsplanleggig vært helt fraværende?
Cafédriften har vært selve hjertet i kirken, selv om kirken selv aldri har villet vedkjenne seg det. Av en eller annen merkelig grunn har de benektet det ikke-religiøse faktum at de fluffy kanelbollene og den svarte kaffen mange ganger har hatt større tiltrekningskraft enn Gud fader selv. At folk har funnet mer glede i sameksistensen, og større trøst i felleskapet enn i selve budskapet, er ingenting man har villet prate høyt om.
Derfor har viljen til å utvide cafétilbudet alltid blitt holdt tilbake, som om det skulle være forbundet med skam å kombinere det kommersielle med det religiøse. Men nå har altså dette faktum blitt påtvunget fra høyere hold i Sverige. For selv om det som skjer med den svenske kirken på Gran Canaria er ganske tåkebelagt , utspeiler det seg et tydelig krav om å tjene egne penger for å finansiere en fortsatt drift på Gran Canaria. Det betyr i klar tekst at om ikke kirken skal utgå fra menighetens kollekter og allmennhetens almisser, så må de rett og slett drive butikk! Så rasjonelt ser det ut, selv om det kanskje ikke er til Guds velbehag!
For en utenlandskirke som skal samle det svenske folket i utlendighet, være seg troende eller søkende, ungdommer, barn, ensomme, ateister eller sjømenn, så stilles det et krav om et permanent og synlig tilholdssted. Ikke bare et sted der presten kan lese bibelvers og menigheten folde hendene. Men et tilholdssted for alle som har en svensk tilhørighet. Et sted som rommer forståelse og hjertevarme. ”Noen å prate med”, som har vært utenlandskirkenes slogan alltid. Nå kveles dette tilbudet!!
Og så kommer vi til det aller viktigste, i alle fall for meg. Det utrettelige arbeidet som utenlands kirkene gjør i sitt møte med de som kommer i en særdeles vanskelig tilstand mens de befinner seg på Gran Canaria. Det kan handle om et ublidt møte med helsevesenet, en forsvinning, en ulykke, et dødsfall eller en annen sårbar situasjon. Da har kirken vist dydene barmhjertighet, miskunn og medfølelse og medmenneskelighet som kanskje i bibelen nevnes for å beskrive Guds natur, men som aller mest handler om å være der for andre når de trenger det som mest. Dette har i mine øyne kanskje vært det største av alt. Når kirkens erfarne hjelpere tar seg av folk som kommer i uventede og meget krevende situasjoner. Når de uten forbehold åpner dører og favner, for at andre skal støttes gjennom vanskeligheter.
Hjemme i Norge og Sverige hører vi stadig oftere om at kommuner aktiverer ”kriseteam” når store tragiske hendelser finner sted. Det er en gruppe mennesker med ulik kompetanse som rykker ut for å gi trøst, forklaring, informasjon og trygghet i nærmiljøet. Her på Gran Canaria er de ulike nasjoner utlevert til seg selv, ikke minst på grunn av språkbarrierer, men selvfølgelig også på grunn av kulturelle ulikheter. Nettopp derfor er kirken så utrolig viktig. Den finnes nære folket, og den finnes der det trengs, på ditt eget språk og med din egen kulturforståelse. Selv de som ikke er religiøse trekkes mot kirken nå store kriser oppstår. Det burde kirken være stolt av!
På Gran Canaria er det egentlig ingen annen en kirken som kan bistå oss skandinaver når noe skjer. En reisearrangør vil forhåpentligvis gi deg det du har krav på, det samme vil et forsikringsselskap gjøre. Konsulatet har sterke føringer på hva de kan bistå med, men ingen av dem vil kunne åpne en favn, tenne et lys og servere deg en nystekt kanelbolle med kaffe til. Ingen vil kunne bemøte deg med voksen erfaring og velvilje, ingen vil kunne følge deg opp i sorg og fortvilelse på samme måte som utenlandskirken har gjort i en mannsalder.
Den norske utenlandskirken kalles for en sjømannskirke. Det er ikke så vanskelig å forstå hvordan det navnet oppstod. Før charterturismen startet var det stort sett sjømenn som reiste rundt på de syv hav, og sjelden hadde kontakt med hjemlandet. Det er lett å forestille seg hvor velkomment dette måtte være for et ungt menneske med stor lengsel, å komme inn i en sjømannskirke der lukten og menneskene gjorde avstanden til hjemlandet så mye mindre. Å være langt hjemmefra er ikke bare preget av eventyrlyst, men også selvfølgelig en stor sårbarhet. I dag har vi tekniske hjelpemidler som gjør at avstanden til de hjemme føles kortere når vi er på reise. Men teknologien skaper også avstand. Å ringe et telefonnummer, et journummer til et ukjent menneske kan være en stor barriere for mange. Og jo eldre vi blir jo mer behøver vi et ansikt, en menneskelighet som legger seg som et varmt sjal rundt skuldrene, et behov for å bli sett og en trøstende stund med nærkontakt.
Dag&Natt får bekreftet fra avdelingssjefen for ”Svenska kyrkan i utlandet” i Sverige at forsamlingen på Gran Canaria selv må betale for nåværende lokal om de vil beholde det, det er et spørsmål det lokale kirkerådet må ta stilling til, hevder han. Og når vi henvender oss til kirkerådet lokalt får vi beskjed om at økonomien er så skrall, at lokalet har blitt sagt opp.
Fra Sverige svarer de at deres økonomi har blitt så mye mer anstrengt etter et stort medlemsfall, og at 32 utenlandskirker skal fordele et begrenset budsjett.
Det sier seg selv at man må selge mange kanelboller for å betale for et kirkelokale, om veldedigheten fra Sverige tar slutt! Det som fremstår stadig klarere er at den svenske kirken på Gran Canaria får seile sin egen sjø, og må etter alle solemerker driftes som en vanlig bedrift, for å kunne betale sine ansatte, oppmuntre frivillige og på den måte fortsette sin misjon på Gran Canaria. Og det er det ikke et lokalt kirkeråd med noen få svenske pensjonister uten forankring i det spanske samfunnet, i stand til å klare av.
Når den svenske kirken i San Agustín stenger sin virksomhet så er det mange som får et problem. Ikke bare menigheten, som i beste fall kan leie et kirkerom for sine gudstjenester. Men jeg tror ikke reisearrangørene heller forstå hvilket fundament som blir borte? For det er ingen hemmelighet at kirken har vært god å ha for unge reiseledere, når triste og fortvilede situasjoner oppstår. De har kunnet ringe kirken når barn farer ille, når det oppstår vold i nære relasjoner, uventede dødsfall, ulykker, alkoholmisbruk og mye, mye annet. Kirken har rett og slett vært reisearrangørenes kriseteam. Jeg vil også tro at den svenske ambassaden og det svenske konsulatet har hatt utallige samarbeidstimer med kirken. Nå behøver den svenske kirken i San Agustín et kriseteam. Hvor er de, og hvem er de?
I mars måned var vi vitne til en fantastisk vårkonsert i Templo Ecumenico i Playa del Ingles. Det var det svenske kirkekoret som sang under ledelse av Tomas Bergström. Også tidligere kantor Ulrika Törnros var tilstede ved piano sammen med Las Palmas kammerkor. Det var så vakkert. Det var vakrere enn jeg noen gang har hørt. Det er tydelig at det sammenfaller med mange gyllende struper, men også gode musikalske ledere som har skapt noe unikt med det svenske koret. Det råder også en glede og stolthet i deres utførelse som tar musikkopplevelsen enda høyere. Dette er samme koret som synger julen inn, fører Santa Lucia inn for kroning, møter våren og høsten med musikkglede og vakker sang. Det er først når konserten er over at Tomas Bergström som selv er operasanger og avslutter konserten med Anthem, fra musikalen Chess, at alvoret går opp for oss. Han takker ikke bare for applausen, og for seg og koret, men han takker også av kirken. Svenske kirken har ikke lenger råd, eller ønsker ikke lenger å betale for en kirkemusiker, hvilket gjør at det vakre koret vi har foran oss troligvis kommer til å gå i oppløsning. Det kan umulig være Guds vilje?
För alla svenska läsare ni kan läsa denna ledare översatt till svenska: Inga kanelbullar i världen kan rädda Svenska kyrkan…