Det har lagt seg en sjelden ro over turist- områdene på Gran Canaria, gatene er nesten folketomme og flere serveringssteder har hengt opp ”feriestengt” skiltet på døren. Påsken kom tidlig i år, og som kjent reduserer turoperatørene trafikken til Kanariøyene, og høyer prisene rett etter Påske. Da oppstår det et lite vakuum, eller kall det gjerne et ”puste-rom” fra den skandinaviske turismen som avtar i omfang, til den nasjonale turismen slår til, og overgår det meste.
Allerede fra mai måned merker vi at kanarierne selv ”tar tilbake” strendene i helgene, og parkerer der de anser det være mest gunstig for dem. Det være seg på fortauskanter, grønne lunger, midtrabatter, grøftekanter, i veikryss, på fotgjengerfelt, og steder tydelig markerte med ”parkering forbudt” skilter. Søppeldunkene flyter over sine bredder og lydnivået dobles i desibel. Da har jeg kanskje nevnt det som er kaotisk, for det positive overgår definitivt det negative. Det blir liv og glede, lange dager med storfamilien på stranden, lange siestaer under fargerike parasoller, uendelige lunsjer med påfølgende vandringer i vannkanten for å senke kolesterolet for de eldste i familien, og kanskje forbedre cellulitt ansamlingene i lårene på de mest forfengelige. Familiens ”machos” tenner grillen og diskuterer heftig blant kretsens alle generasjoner, mens utallige bokser kaldt øl lesker strupene. Det gestikuleres med grilltang og transjeringskniv, mens man kaster frisbee med andre hånden, og skriker til ungene som nærmer seg den varme grillen. Ingen forlater stranden før alle har fått sitt, dvs. at alle argumenter har kommet fram i diskusjonen, all mat og drikke er fortært, ungene er svimeferdige av sol og lek, bestemor har gått av seg gass- ansamlingen i øvre del av mageregionen, og ekteparet har blitt kvitt-, eller eventuelt pådratt seg noen nye konflikter i forholdet.
Det er få kanariere som drømmer om reiser til fjerne feriesteder, eksotiske reisemål eller storbyopplevelser. Ikke har de råd, og ikke har de lyst. Den ultimate feriedrømmen er utvilsomt lange, late dager på stranden i lag med gode venner og gjerne hele slekten. Upretensiøst, kaotisk, befriende, høylytt, uorganisert og veldig, veldig inkluderende og sosialt!
Det er de samme kanarierne som tidligere i vår skapte store overskrifter i internasjonal presse, da de mot alle odds, klarte å organisere seg og gikk ut i en felles protest mot det som mange utenlandske medier trodde var ”mot turisme”!!Det er riktig at det foregikk demonstrasjoner på Kanariøyene, også i Las Palmas på Gran Canaria. Det er en stor frustrasjon blant mange kanariere, et helt forståelig mismot, men jeg kan love at den ikke er ment mot turister.
De fleste kanariere jobber direkte, eller indirekte med turisme på Gran Canaria. De er fullstendig klar over at turisme er det essensielle næringsgrunnlaget, og uten turismen ville følgene vært fatale. Ikke minst fikk de erfare det under pandemien. Men den gjennomsnittlige kanarier stiller svakt blant jobbsøkerne på attraktive arbeidsplasser. Dette skyldes et mangelfullt utdanningssystem. Språk, er fortsatt ingenting som blir prioritert i den offentlige skolen, engelsklærerne sliter med dårlig uttalelse, og undervisningen blir så teoretisk at kun et fåtall finner noen glede ved den. Selv om elevene skulle gå ut VGS med topp karakter i engelsk, så er det de færreste som kan formulere en setning verbalt. Dette er selvfølgelig katastrofalt når du vokser opp på ei øy som lever av internasjonal turisme. ”Turisme” som burde vært et obligatorisk fag for alle, skilter helt med sitt fravær i den kanariske læreplanen. Om man ikke har en bestefar som kan fortelle, så lærer man ingenting om historien og turismens betydelse for Kanariøyene, ei heller om turismens visjoner i framtiden. Få kanariske unger forlater øya i ferier, og får derfor heller ingen innsikt i hvordan Europa ellers ser ut. Det betyr at de færreste er kvalifisert til å fylle de mange viktige stillingene som utlyses i turistsektoren, selv om arbeidsplassene ligger rett utenfor deres eget stuevindu, og arbeidsledigheten er høy. Likevel påstår Gabriel Mato, EU-parlamentariker for det konservative partiet Partido Popular og kandidat til EU-valget, at – «turismen er for tiden det mest effektive verktøyet for å bekjempe arbeidsledigheten på Kanariøyene, så ethvert tiltak som kan påvirke øyas viktigste økonomiske motor, må vurderes med ro og konsensus”.
Videre er lønningene generelt dårlig på Kanariøyene, og ligger gjerne mellom 12000-15000 kroner i måneden, og kjøpekraften har selvfølgelig sunket i takt med den store prisøkningen etter pandemien. Skal du leie en leilighet er det svært få tilgjengelige, de er ofte dyre og i dårlig skikk. Det skyldes selvfølgelig den skyhøye markedsprisen, som riktignok er hevet i taket av utlendinger som har helt andre økonomiske muskler, og som ønsker å tilbringe store deler av året på Gran Canaria.
Men, ingenting vil jo løses ved at turistene uteble, det forstår også kanarierne! Derimot er det noen som helt tydelig har sovet i timen, og det er politikerne. I sin iver etter å tilfredstille turismen, og i mange tilfeller også sin egen lommebok, har de helt og holdent forsaket sitt eget folk, og innbyggerne i turistkommunene. Det er mange år siden alarmen gikk, og framtiden ble diagnostisert som haltende. Et stadig økende behov for boliger til ”hvermannsen” viste seg sterkt påkrevet, og verre skulle bli, sa prognosene. Dit har vi kommet i dag, uten at politikerne har rørt så mye som en lillefinger. Selvfølgelig er det mer rentabelt å selge tomter og byggetillatelser til utlendinger og fastlandsspanjoler som vil bygge turistkomplekser, enn å egenhendig finansiere bygg av kommunalboliger til sårt tiltrengte kanariere. Og ingen har protestert før nå!!! Fortsatt bygges ingenting; ingen førstegangsboliger, ingen sosialboliger, ingen eldreboliger …… og kanarierne er derfor kastet ut på et boligmarked som er kunstig høyt, og som ikke står i forhold til deres behov og langt fra deres økonomi.
I tillegg har en Airbnb bølge skylt over Kanariøyene, som gjør at de som eventuelt kunne leid ut et rom, et loft eller en underetasje, nedprioriterer sitt eget folk, til fordel for utlendinger som betaler en ukespris fire ganger så høy som en kanarier kan betale i månedsleie. Mange har også sikkert sett skilter med ”VV” på (Viviendas Vacacionales=Ferieboliger), et annet fenomen med utleie av ferieboliger som er i ferd med å skape en virkelig revolusjon i manges liv, og skaper særlige utfordringer i de områdene som har størst turisttilstrømning. På de stedene som berøres av dette viktige og voksende fenomenet, står både myndighetene og innbyggerne overfor et dilemma av stor sosial, økonomisk og juridisk betydning. På den ene siden det normale og forståelige forsvaret av eiendomsretten og huseiernes frihet til å leie ut eiendommene sine, og oppnå størst mulig økonomisk avkastning fra dem, og på den andre siden den nødvendige kontrollen av de sosiale, økonomiske, byplanmessige og juridiske konsekvensene som generaliseringen av dette medfører.
Mens Airbnb egentlig ikke behøver noen form for registrering hos lokale myndigheter, så skal ”VV” i teorien være mye mer lokalt forankret i forhold til lovforskrifter, oppfølgning, registrering og skattebetaling. Her skal det være en administrativ enhet på plass og eventuelt lokalt ansatte. Men også ”VV” autorisasjoner har blitt misbrukt og delt ut til venner og bekjente, uten at nødvendig reglement har vært på plass.
Mange interessenter utnytter den eksisterende forvirringen mellom begrepene sesongutleie og ferieutleie til å leie ut eiendommene sine i stor stil i henhold til de generelle utleiereglene, eller til og med i henhold til den sivile lovboken, og unngår dermed enhver form for administrativ kontroll, og til og med skattekontroll, fra kommunestyrene eller de autonome regionene der eiendommene befinner seg, påstår Jorge Marichal (President
i CEHAT – Den spanske sammenslutningen av hoteller og turistinnkvartering), og kaller det dårlig forvaltning av infrastrukturen på Kanariøyene. Han går så langt som å si; «Det som skjer på Kanariøyene er ikke ferieboliger, det er anarki».
Alt dette akkumulerer naturligvis en frustrasjon, og i den forlengelse også demonstrasjoner. Men det er altså ikke turistenes feil, det er en feilbedømming og en neglisjering gjort av de som skal forvalte allmenninteressen og ivareta skattebetaleres behov; altså politikerne!! De har sovet i timen, eller også har de latt seg blende av turismen gullgruver, latt seg bestikke av store entreprenører, byggefirmaer og utenlandske investorer som etter å ha fått de med utøvende makt i sine hule hender, har blitt transformert til de faktiske maktutøverne, de som egentlig tar de store og viktige avgjørelsene, gjerne kun til fordel for seg selv. De kan i ytterste konsekvens bli infiltrert i politikken og store deler av det kanariske samfunnet. Ytre miljøer søker innflytelse, noe som kan lede til undergraving av politiske prosesser og ikke minst undergraving av velferdstjenester og framtidig velferdsutvikling…for lokalbefolkningen.
Det er altså den pressede situasjonen på boligmarkedet, den fallende kjøpekraften og den store arbeidsledigheten som har fått kanarierne ut på gatene i protest. Ulempen ved korrupsjon og dårlig forvaltning er ikke bare at noen ufortjent sitter igjen med noen ekstra kronasjer. Nei, den verste konsekvensen er at de vanlige skatteytende folka ikke får det de har krav på, det som koster samfunnet penger, og som skattepengene var ment for; skolegang, helsetjenester og et tak over hodet!!