Redaktørens Blogg

Dag & Natt

Gud den allmektige tar og gir, slik er det jordiske livet regissert, uansett hvem vi tror står bak regien. Et dødsfall kommer likevel som et sjokk på de fleste, det man vet er en naturlig del av livet, er enda så uforutsigbart at vi ikke ønsker å vedkjenne oss det faktum som skjer rundt oss til daglig, og som er helt uunngåelig skal skje med oss selv og våre nærmeste. 

Det råder ingen tvil om at det kanariske folkeslaget er kjent for å ta livet med knusende ro, ingen virker å ha det spesielt travelt. Alt som kan utsettes til i morgen, skyver man fremfor seg, og planlegging er en strategisk formel som ikke passer inn i deres kultur. Å avtale et møte foran morgendagen kan derfor by på de største utfordringer. Man unngår gjerne å oppgi et konkret klokkeslett, men avtaler i stedet å sees ”la primera hora de la tarde” (første timen på ettermiddagen), eller ”la ultima hora de la mañana” (den siste timen på formiddagen), hvilket overlater til hver og en når denne tiden måtte innfinne seg. Det gir dem en slags slingringsmonn, og en slags flytende agenda innfor det som skal komme. Det er ikke fordi de i utgangspunktet ikke har tenkt å møte opp, men det gir dem en mulighet til ikke å binde seg til avtaler, i tilfelle noe annet dukker opp.

Dette handler om kultur og levesett, en innstilling som ikke tar nordeuropeernes punktlighet på spesielt stort alvor, kanskje heller ikke livet i seg selv. Fordelen kan være en mer avslappet innstilling til uviktige ting, et genuint håp om at alt ordner seg til det beste uansett, og ikke minst store luker i den daglige agendaen som gir rom for spontane samtaler, og lange kaffepauser uten å tenke på konsekvensene. Dette frembringer sikkert mindre stress, og man trekker på skuldrene av andre som hisser seg opp over småting.

Dette gjelder selvfølgelig ikke bare kanarierne, men store deler av den såkalte latinske verden. Kulturforskjellen har sikkert sitt opphav i noe begrunnende, som klimaforhold for eksempel. Det er umulig å være like effektiv, nå solen ligger på og varmer opp både kropp og temperament. Den hete tilværelsen roer ned tempo, visker ut punktligheten, men gir kanskje et større rom for menneskelighet og omsorg. Innstillingen som kan virke ganske nonsjalant er kanskje misforstått. Treffer man en gammel bekjent bak luken på postkontoret, så er det viktig å ta en ”catch up” om familieforholdene, selv om køen bak vokser til det uendelige. Ringer du og lar det irritere over et møte der vedkommende ikke dukket opp, forstår de ikke din frustrasjon; man kan jo alltid avtale et nytt møte??

At tid er penger, får i alle fall den eldre generasjonen kanariere å fnyse. Livet i seg selv er så mye viktigere, og det skal nytes langsomt. Det er først når døden inntreffer at man får det travelt. Det iverksettes noen funksjoner, noen krefter som aldri fans der i livet. Nå handler det plutselig om kommunikasjon, tid og timer, midt i en overveldende livskrise, et sjokk etter et plutselig dødsfall og en sterk følelse av uvirkelighet.

Det er da kanariske gjerninger blir snudd på hodet. Ut av en annen verden blir det opprettet en talsmann for familien, som ringer rundt, skaper et nettverk av allierte, som i sin tur fortsetter kjeden av kommunikasjon til alle som måtte tenkes å kjenne den avdøde. Og nå snakker vi kun om minutter etter et bekreftet dødsfall. Videre holder man kommunikasjonen levende i timer, til alle detaljer om hva som skal skje med avdøde er avklart. Både en medisinsk dødsattest som bekrefter dødsårsaken, og en vanlig dødsattest, som er det dokumentet man treger for resten av formalitetene, som å registrere den tragiske hendelsen hos folkeregisteret må foreligge innen 24 timer. Nå skal alt skje med lynets hastighet!

Men lang før det, får man den uventede telefonsamtalen eller gjerne en Whatsapp, og vedkommendes bortgang. Da er det bare å slippe det du har i hendene og løpe hjem. Neste beskjed vil nemlig komme innen kort tid, vi snakker timer; det er hvilket ”tanatorio” hen er ført til. Tanatorio kan best oversettes med ”lik vake”, et rom eller en sal tilhørende begravelsesbyrået. Blir man ført til et av de store, moderne, som San Miguel i Las Palmas, kan bygget best sammenlignes med et hotell. En stor, lang resepsjon i marmor er det første som møter deg, før du føres opp til etasjen over, der ”likskue saler” ligger på rekk og rad..

Kommer du hit i live, er det fordi du har fått den tragiske beskjeden om en bekjents bortgang. Du har også fått oppgitt nummer på ”likskue salen”, og det er godt, for utenfor de ulike, nummererte salene står det mengder med mennesker som ligner hverandre i sorg og fortvilelse. Om du ikke kjenner alle pårørende, er det lett å gå seg vill.

Inne i en liten sal ligger den avdøde, pyntet i sin kiste, omringet av vakre blomsterkranser, beskyttet av en glassmonter med ulik grad av visibilitet. Rundt om sitter det sorgtunge familiemedlemmer som gråter høylytt av fortvilelse. De har fått dødsbudskapet bare timer før deg. Du møter altså folk i sin dypeste krise, en siste reise til evigheten, er tross alt sterk kost uansett alder og hendelse.

Folk kommer og går, naboer, bekjente og arbeidskollegaer. De håndhilser og klemmer, utrykker sorg og medfølelse. De nærmeste, de med den reelle sorgen må utvise takknemlighet med en masse mennesker de kanskje aldri har truffet før i sitt liv, time etter time. Man opplever ofte de nærmest pårørende som om de befinner seg i en transe, virkeligheten har ikke gått opp for dem. Og alt dette skjer i løpet av 24 timer etter at vedkommende har gått bort.

Man kan ikke la være i ettertankens navn å beundre den evnen til organisasjon kanarierne har når det kommer til døden. Ikke minst blomsterarrangementer. I løpet av få timer på en søndag, bestilles og leveres en vakker krans med de nydeligste, friske blomster på bestilling. På internett, svarer de, tar betalt, arrangerer blomster og leverer på under 2 timer. Dette er gjennomføringskraft og logistikk på sitt ypperste. Hvem hadde trodd at døden skulle utløse en slik effektivitet.

Når familien anser at de ikke orker mer, stenges tanatorio (likskue), men det skjer ofte etter 24 timers kontinuerlig, offentlig sorgprosess. Da skal den avdøde eventuelt kremeres sammen med en mengde blomsterkranser til mange tusen kroner. Så tidlig som dagen etter kan selve begravelsen finne sted, da gjerne med de nærmeste til stede, eller de som kjenner seg kallet til en mer intim tilstedeværelse. Så var det over! Handlingskraften har talt, den effektiviteten som aldri var til stede i selve livet, men som slo til med all kraft når døden var et faktum. Den som aldri fikk beskjed, den som ikke svarte på telefonen, eller den som befant seg i utlandet, rakk aldri å ta et farvel.

Så vet jo vi som har levd en stund, at det er først nå sorgprosessen igangsettes. Det er nå noen skal våkne opp til de ensomme realitetene som sorg tross alt er, og lære seg å leve med en sorg i en ny hverdag. Da håper jeg de ikke sitter igjen med en følelse av at det gikk for fort! Det er derfor vi spør oss; Hvorfor skal man ha det stå travelt i døden, når livet ellers leves med den største ro?

Det er derfor med stor sorg og uvirkelighetsfølelse vi må meddele at vår kjære kollega gjennom 25 år har forlatt oss. Et tilsynelatende friskt og ungt menneske som betydde så mye for så mange, gikk uten forvarsel ut av tiden natt til lørdag den 14 september. Toní etterlater seg et stort tomrom i vår daglige gjerning og i våre hjerter. En trofast og lojal, mild og rettskaffen kar som har vært med på å prege Dag&Natt siden oppstarten. Sammen har vi ikke bare bygd opp Gran Canarias eneste skandinaviske avis, men vi har fulgt hverandres reise gjennom livet, og delt små sorger og gleder, slik man gjør i en sammensveiset familie. Mest av alt går våre tanker til hans tre barn, hans gamle foreldre og hans enestående søster.

Hvil i fred kjære compañero

 

Leave a Reply