Nå er det snart «kick-off» for nordmenn-sesongen på Gran Canaria igjen. Hjemme kan man la seg friste av fjellvandringer, putrende høstgryter og fallende, fargerikt løv fra trærne. Men mange velger altså å hoppe over får-i-kål´n til fordel for Tapas & Tropical i den noe overbefolkede bykjernen i Arguineguín, der sjansen for å møte på kjentfolk er overhengende stor.
De fleste som kommer hit har gledet seg lenge, faktisk helt siden de var her sist. Noen har en bolig de eier eller leier, andre har fått tak´i «noe» på nettet, og ber til Gud om at depositumet har kommet fram, og at nøkkelen finnes tilgjengelig når de lander.
Den store massen vet hva de skal til, mens noen få kommer for første gang. De fleste har god tid, det er lenge siden de gikk`a med pensjon, det eneste som egentlig haster er å få på seg badedrakta og ta seg en dukkert i havet. Ja, også var det dette med TT da (Tapas&Tropical), der rusen ligger mer i frihetsfølelsen enn i alkoholprosenten. – «Endelig er vi her»!!!!
Så begynner planleggingen. Det er fjellturer, sosialt samvær, utflukter, konserter, temakvelder og tapaskvelder såklart! Det er nesten ikke tid´a veien, en aktiv pensjonisttilværelse er ikke noe å kimse med! Klubbvirksomheten starter opp igjen. Både den norske- og den skandinaviske klubben byr på en hendelsesrik meny for de som ikke har skapt sine egne klubber. Sjømannskirken har holdt åpent hele året, og jazzer opp sesong-programmet både for en travel pensjonist og den mer bedagelige ungdommen. Her er noe for enhver smak, men fellesnevneren er smaken av vaffel!
Spanjolene har pustet ut, og levd et tilnærmet vanlig liv blant sine egne i noen måneder. Kanskje har de malt en vegg eller to i den familieeide tapasbaren, eller i best fall byttet ut den rennende krana på toalettet. Men helt sikkert er at de har ladet batteriene slik bare kanarierne kan; med familien på stranden fra morgen til kveld!
Det er ikke bare kanariere og norske pensjonister som strømmer til sørsiden av øya. I vår moderne verden er det ikke lenger nødvendig å være til stede på jobben, selv om man er ansatt. Med litt strømtilførsel, en bærbar PC og oppkoblingsmuligheter gjerne via 5G-nett så kan du skape deg kontor på første parkett, sikkert bedre enn sjefens (hvis du ikke er din egen sjef) med uslåelig havutsikt, og verdens korteste distanse til en TT bar. Så hvorfor i alle dager skal man da sitte på nordlige breddegrader der strømutgiftene på den 15 kvadratmeter store hybelen, koster mer enn forbruket på nabobaren her i måneden.
Uansett bidrar muligheten for et ambulerende kontor til at yngre voksne er å skue i nærmiljøet. De drar med seg nye vaner, og stiller nye krav til omgivelsene. Mange har også med seg barn, – og eller ungdommer som skal ha skolegang, nye venner, aktiviteter og til og med konfirmasjonsforberedelser.
Den Norske Skolen, den Svenska Skolan og ikke minst den Norske Sjømannskirken er gode støttespillere, og har tatt med seg en stor verktøykasse for å gjøre tilværelsen så tilnærmet lik den norske- eller den svenske modellen som mulig. Det gir trygghet for den ensomme, den søkende, den besøkende og den oppsøkende. Om det fører til den beste formen for integrering kan diskuteres, men først må man spørre seg om det egentlig var hovedmålet?
Man kan godt leve som besøkende over lengre tid, så lenge man utviser respekt, åpenhet og samt en god dose nysgjerrighet. Og det føler jeg at de fleste skandinaver gjør. Overraskende delaktig i et samfunn, de fleste er takknemlige for å få være en del av under vinterhalvåret. Om de ikke lærer seg språket, ei heller kanariske sedvaner, smaker og rytmer titter de fleste smilende, nikkende og forstående til den kulturen som ofte kan føles veldig fjern fra ens egen, men ikke mindre spennende av den grunn.
Integrering er tross alt en toveis sosial prosess der folk forenes og bygger samhørighet. Det innebærer at nye individer, eller grupper, blir innlemmet i samfunnets verdifellesskap og får muligheter til å delta på lik linje med andre, samtidig som de bevarer og tar vare på deler av sin egen identitet og kultur. Det finnes mange berøringspunkter, mange plattformer der kanarierne og skandinavene møtes på en ukomplisert måte. Vanlig høflighet, og respekt holder lenge. Man må ikke nødvendigvis smeltes sammen for å leve i harmoni med hverandre!
I dét turistsesongen drar i gang, er Gran Canaria igjen førsteside oppslag i riksdekkende skandaleaviser, som erfaringsmessig liker å blåse opp de negative sidene ved nordmennenes alternative boende på ferieøya.
Det er ytterst sjelden fokuset rettes mot de mange positive sidene ved å oppholde seg i lengre intervaller på den berømte sørsiden av Gran Canaria. Det er trist. Like trist er det selvfølgelig å lese at det i Arguineguin og omegn skjuler seg mennesker som flykter fra barnevern i redsel for å bli pålagt kontroller, oppfølgninger og i eventuell fratagelse av foreldreomsorg. Dessuten er dette et norsk fenomen, ifølge den spanske barneverntjenesten som uttaler seg i VG.
For mange blir livskrisene enda tydeligere når de flytter til Gran Canaria (eller et tilsvarende sted, vil jeg skyte inn), blir det sagt fra Sjømannskirken. Man forstår at å møte både barn og foreldres omfattende og komplekse behov for oppfølging, er nesten mer enn man kan forlange av en organisasjon i utlendighet. Men kan bare konstatere at der jobber det mange gode folk!
Hvis barnevernstjenesten i Norge mener barnet blir utsatt for alvorlig omsorgssvikt, da er det kanskje nødvendig, og til barnets beste at de overtar omsorgen. Samtidig må det å leve med vissheten om at man kan bli fratatt omsorgen for sine barn, være svært smertefullt.
Det kanskje derfor ikke er så merkelig at foreldre flykter, om barnevernstjenesten i hjemlandet mener barnet blir utsatt for alvorlig omsorgssvikt, og det foreligger en reell fare for at de griper inn i overtakelse av omsorgen. For det å bli fratatt omsorgen for sine barn må oppleves som svært smertefullt, en smerte som rett og slett overgår forstanden. Jeg tenker at man heller ikke formår å vedkjenne seg sin egen forsømmelse som omsorgsperson, ei heller å innrømme sitt eget eventuelle avhengighetsproblem eller dårlige psykiske helse. Derfor fraskriver man seg problemet og utnevner barnevernsmyndigheten til syndebukk. Løsningen blir å rømme fra det som er enklest, nemlig det eller de man har utpekt til fiende i mangel på velfungerende selvinnsikt.
Utrolig nok kan det føles enklere å flykte fra noe konkret man har identifisert som en trussel, enn å erkjenne sin egen falitt, og be om hjelp. Å innse at man har et problem er som kjent første steg på veien til helbred. Istedenfor tror man som de fleste av oss, at bare jeg får en ny start så skal alt gå seg til.
Og der blir ofte det å reise til Gran Canaria helt feil. Denne flotte solskinnsøya med helbredende mikroklima, lavere levekostnader, og vidåpne dører som innbyr til sosialt samvær, skjuler også en liten djevel som frister og lokker med mørke og anger.
Her lever folk i feriemodus, med lave skuldre, åpent sinn og noe godt i glasset, -hver dag hele uka. De aller fleste i kontrollerte former, og bare for en stakket stund. Men om du velger å tilbringe hverdagen din på Gran Canaria, ikke bare ferien, er du nødt til å skape deg rutiner, og disiplinere dagliglivet ditt deretter. For om du er ute etter en fest, vil det alltid være noen som tramper takten! Dessuten må du ikke være rik for å drikke deg full ute, slik du må i Norge, og ingen som heller opp spriten i centiliter mål.
Så jeg tenker at vi skal takke Gud for Sjømannskirken, for skolen, for konsulatet og ikke minst for «bry-deg-kjærringa» som med hjertelige hensikter stikker nesa si i det hun ikke har noe med.
At barn forsvinner fra Norge, og at barnevernet fortviler fordi de ikke vet hvor de tar veien, var kanskje starten på artikkelserien i høst. 828 barn har «forsvunnet» fra Norge mens de var under barnevernets omsorg de siste tre årene. Og 109 norske barn er i alvorlig fare i utlandet, blir det meldt. At våre nye landsmenn tar beina på nakken og forsvinner tilbake til sine hjemlige trakter, der barnevern er et fremmedord og sosialtjenesten ligger brakk, kan jeg forstå er veldig frustrerende. Der eksisterer ingen utleveringsavtaler, knapt et folkeregister og oversikten er lik null.
For det er jo ikke slik at de 828 barna som forsvinner ut av Norge, befinner seg i Arguineguín, om noen hadde trodd det. Men de som kommer hit, kan det jo ikke være så forferdelig vanskelig å spore? Et sivilisert sted med mange norske institusjoner, i tillegg til et spansk barnevernskontor borte i gata, må det jo via litt god kommunikasjon gå an å få oversikt over. Med over 60 flyavganger i uka til Norge fra Gran Canaria, kan det heller ikke skyldes mangel på tilgjengelighet?
Gran Canaria er for alle, og alle skal føle seg velkommen. Likevel er det noen som bør vurdere å reise hjem igjen. Det er noe med nettverket hjemme som faller bort her nede, selv om gatene vrimler av landsmenn. Om disse menneskene ikke forstår det selv, ei heller etter gjentagende pådriv fra vakre sjeler utsendt fra kirken, eller fornuftige voksne som tør å ta bladet fra munnen. Ja, da bør det være norske barnevernsmyndigheter som tar saken i sine hender, og ikke spanske slik det ble fortalt i VGs artikkel.
Da har vi alle sviktet barnet, ikke bare de som satt barnet til verden!