I en e-post fra en trofast leser fikk jeg spørsmålet om hva som skjer i Balito-dalen i Mogan kommune, der det i skrivende stund foregår en urbanisering. Samme dag tikker det inn en pressemelding som oppklarer saken omgående og helt tilfeldig.
I denne dalgangen, helt nede ved havet skal de bygges 92 nye turistleiligheter på gjennomsnittlig 55 kvadratmeter, der samtlige har havutsikt. Det promoteres med deilige fellesområder som skulle friste enhver fastboende kanarier, men her står det krystallklart i markedsføringen at det handler om turistleiligheter. Balito-stranden er en strand med grus og småstein, kjent for sitt klare og rolige vann. Det er en semi-urban strand, omtrent 220 meter lang, med lett tilgang til fots og nær overnattingssteder.
Jeg innbiller meg at vår trofaste leser tror jeg ristet på hodet da han fikk tilbakemeldingen, og svarte meg; – «Turistleiligheter igjen, hadde heller ønsket det var boliger tilrettelagt for fastboende. Det er der behovet ligger, men ikke pengene».
Og det er akkurat det som er problemet. Denne havsnære tomten, beliggende mellom Anfi del Mar og Puerto Rico er selvfølgelig en liten juvel for den som ønsker seg utenlandske kjøpere med et sterkt utsiktsbehov, kort gangvei til sjøvann, garasjeanlegg i underetasjen og gjerne et fjell de kan klatre opp, i bakgrunnen. De som har god betalingsevne og frigjort tid til lange utenlandsopphold. De som nesten er villig til å betale hva som helst for å ha en leilighet i første linje ved havet! De står allerede i kø!
De som ikke har det samme behovet for havutsikt og infinity-basseng på taket, men likevel har et behov for tak over hodet, et sted å kalle hjem, og ei husleie som ikke overstiger det som står på lønnsslippen hver måned. De som ønsker å bo i formålstjenlig avstand til jobben, skoler og fritidsaktiviteter. De står også i kø!
De som står i den sistnevnte køen vet at de direkte-, eller indirekte lever av turismen. Derfor føler de på en takknemlighet som er overført dem fra generasjoner tilbake. De vet hva som gir dem deres daglige brød, og ønsker på ingen måte å komme i klinsj med reiselivskjeden som gir håp for framtiden, – ei heller å kaste dem ut av leilighetene de har investert i langs vannkanten!
Men hvor skal de selv bo? Det bygges ingen nye boliger, og de få som boligprosjekter som har vært offentlig omtalt, står i stampe. Aktiviteten i nyboligmarkedet er på et alarmerende lavt nivå, og i visse kommuner helt lammet. Boligbygging reguleres primært av den enkelte kommune, som igjen har det overordnede ansvaret for arealdelen i kommuneplanen, inkludert å bestemme hvor boliger kan bygges og hvilke boliger som skal bygges. Kommunen har et særlig ansvar for å sikre bolig til vanskeligstilte, og skal blant annet tilby kommunale boliger og startlån. Staten skal sikre gode rammebetingelser.
Mange kan bare drømme om å eie en egen bolig, uansett tilgang eller ikke. Mulighetene for lån uten fast ansettelse er dårlige, og ønske om å leie i istedenfor å eie kan ligge hos den enkelte selv. Men utleiemarkedet er om mulig ennå mer mettet, og prisene hudløse. Markedsprisen i turistområdene settes i forhold til den ukespris tilreisende er villige til å betale for en ferieleilighet. Så det sier seg selv; ingen kan betale en årsleie av boligen som tilsvarer prisen på 52 ukers ferieopphold!
Før handlet det om noen få private utleieleiligheter midt i turistområdene, men nå finner du turistleiligheter infiltrert i vanlige boligstrøk, i høyblokker, ute på landsbygda, i drabantbyene og lang unna allfarvei. Så hvor skal de bo da, kanarierne som må komme seg til og fra jobb hver eneste dag? De som skal vaske hotellrommene, re sengene, lage frokostbuffeten, kjøre bussen og gjøre rent pool området?
Noen er heldige og finner seg et «kryp-inn» til en overkommelig pris, mot at avstanden til jobben blir valutaen de får betale. Men da er det ikke bare kilometerne som skaper avstanden, men også de timelange bilkøene der nesten all fritid slukes i asfalt og eksos. Trafikkproblemet på Gran Canaria er bare voksende, og oppstår umiddelbart etter flyplassen på vei nordover i rushtiden. Og det finnes ingen tegn til løsningsorienterte prosjekt! Og folk tilbringer livet i kø! De som står i den evinnelig boligkøen har selvfølgelig et metningspunkt. Mange unge mennesker setter livet sitt på vent, må bo hjemme hos foreldre, eller bo i trange kollektiv selv langt opp i voksen alder. Dette skaper selvfølgelig frustrasjon. Men er da løsningen at turistene skal vike plassen? Skal man kontrollere utleiemarkedet i større grad, eller be turistene dra dit pepperen gror? Vil det løse problemet å gå i demonstrasjonstog mot turisme?
Noen ganger kan de virke som politikerne oppmuntrer til nettopp dette. De fraskriver seg ansvaret for sosial boligbygging, men oppmuntrer isteden private aktører til å utøke leilighetsbygging for turisme. Det er de kommunale politikerne som skal sikre befolkningen en god bolig til en akseptabel pris. Sosial boligbygging skiller seg fra det frie boligmarkedet ved å regulere pris, kvalitet og omsetning. Og nesten uten at det er merkbart styrer de det boblende opprøret blant de som står i bolig kø mot turismen, ved å kun belyse hva som kunne hjulpet på den prekære situasjonen om allerede eksisterende boligmasse kunne omreguleres. Ikke under noen omstendighet retter de kritikken mot seg selv, og mot de folkevalgte som har sovet i timen, og nå må prioritere boligbygging fortere enn flint!
Og som det ikke er nok foregår det en debatt i parlamentet på Kanariøyene, knyttet til den mye omtalte turistloven fra 2013 som omhandler leiligheter og bungalower som befinner seg i såkalte «turistområder», øremerket korttidsferie.
Man har siden turisttidenes begynnelse latt privatpersoner kjøpe bungalower og leiligheter tilknyttet turistanlegg, som en eventuell investering. Selve leilighetskomplekset har vært driftet enhetlig og ofte tilknyttet en tour-operatør. På grunn av boligmangel er det mange som selv har flyttet inn i sine leiligheter eller latt barna overta den som bosted. Det innebærer at som var ment som turistkomplekser i dag består av et så stort mangfold, at det blir vanskelig å tilby en touroperatør, da mange ikke lenger vil leie ut, ei heller har mulighet til å betale felleskostnader for fellesområder, basseng etc.
Her foregår en ren trussel mot folk, at de må forlate eiendommene sine for en spottpris, slik at eksploaterer kan overta den for utleie eller ombygging med turisme som endemål. Det handler det om 18 000 familier bare i Maspalomas som har eid sin egen leilighet i en menneskealder, og som nå må forlate den til en undervurdert pris, fordi leiligheten befinner seg på det som defineres som «turistområde». Det vanker bøter og utkastelse!
Slik skriver en kanarier;
– «Med denne turistloven vil de frata meg retten til å bo i min eneste bolig (leilighet i Puerto Rico), med den ekstra belastningen at jeg allerede har betalt en bot på 2500 euro for å fortsette å bo der. Og etter alt dette, med de boligproblemene som finnes, vil jeg bli enda en i køen av boligløse, selv om jeg har min egen bolig, uten å kunne bo i den, slik at andre kan dra nytte av den? Er det normalt å ta fra meg hjemmet mitt til fordel for utlendinger som kommer hit på ferie? Vi lever under trusselen om at vi må forlate eiendommene våre for en spottpris, slik at utbyggerne kan berike seg på en utspekulert måte.»
Jeg har ingen problemer med å forstå at et «sameie» mellom ferierende turister og fastboende kan by på komplikasjoner. Å drifte et leilighetshotell er dyrt om standarden skal være tilfredsstillende. Det krever stadig vedlikehold, rengjøring, hagestell, rensing av basseng, resepsjon og mye mer. Er mange av leilighetene okkupert av fastboende med helt andre krav og behov i hverdagen; klesvask hengende ut av vinduet, sykkel i oppgangen, grill på terrassen, private høylytte sammenkomster og et ikke eksisterende forhold til fellesskap og dugnad, ja da er det ingen tour-operatør som ønsker å kontrahere stedet. Det fører igjen til at mange leilighetshotell beregnet på turisme, blir stående uten drift og hele områder blir obsolet.
Problemene står i kø for de som skal løse dette, selv om bygging av sårt tiltrengte boliger bør være en god begynnelse, så kanskje andre ting reguleres av seg selv!