Sitter på et noe nedslitt kjøpesenter, eller skal man kanskje kalle det et ”samlingssentrum” på sørsiden av øya. En av disse labyrintene av sementblokker som tilbyr en del varer som har gått ut på datum. En og annen koselig restaurant, en overfylt bar, et nyttig apotek og flere stengte dører.
Jeg leser dagens nyheter og gremmes av alt fra menneskeskapt global oppvarming til terrorangrep mot jøder på den populære stranden Bondi Beach utenfor Sydney, der uskyldige mennesker ble skadet og tatt av dage under en fredelig feiring av den jødiske høytiden Hanukka. Året som gikk fylte nyhetsbildet med en katastrofal situasjon i Gaza der mer enn 67 000 palestinere ble drept og 66% av bygninger er skadet eller ødelagt. Rundt om på kloden fortsetter konflikter og andre humanitære kriser å rase, og det er ikke bare befolkningene i Gaza og i Ukraina som lider. For ikke å snakke om Sudan, verdens største flyktningkrise som får relativt liten mediedekning og sliter med å sikre nok internasjonal støtte. Og selv med internasjonal støtte, er det ikke nødvendigvis slik at det som trengs når frem til dem som trenger det mest. Hungersnød og kamphandlinger sprer seg mens stridende parter bruker sult som våpen. Så har vi USA!! Trumps retur gjør en allerede ustabil verden enda mer uforutsigbar og skummel i takt med globale spenninger og en russisk angrepsvillig bjørn som har sluttet å gå i dvale. Verden styres tilsynelatende av noen gamle, maktsyke og korrupte menn. Hjemme i Norge har vi fått «svenske tilstander», og barn rekrutteres til frontlinjen i kriminelle nettverk. Som Halvor Hegtun skrev i Aftenposten; «Ikke spør etter den voksne i rommet. Han er klin gæærn!!»
Og alt dette er menneskeskapt. På julekortene jeg fikk ønskes alle fred. Jeg takker for ønskene og håper på det beste. Tør vi håpe at det nye året bringer bedre tanker, bedre tider og bedre handlinger? Jeg leser at i 2025 har det kommet flere gode nyheter som gir håp både for helse og miljø. Og da refereres det til ny forskning som viser at kreative aktiviteter som tango, musikk, strikking og dataspill kan holde hjernen ung, mens enkle justeringer i ganglaget kan beskytte mot knesmerter forårsaket av artrose. Det var da i alle fall noe !!!!
Det er da det dukker opp en liten gjeng med mindreårige barn. Litt for tynne, blåaktig bleke og med sterk britisk aksent. Den største i gjengen kan enten være en ung mor, eller en storesøster. De spør hva restauranten tar for en pizza, og får et svar de kan leve med. Mens pizzaen bakes, springer de høylytt rundt bordene. En tilsynelatende veloppdratt kelner ber de roe seg ned litt, av hensyn til andre gjester. Etter noen minutter kommer han ut med
to kartonger rykende fersk pizza.
I stedet for å ta med seg maten hjem setter de seg ved et par høye bord på motsatt side. Bordene tilhører et annet spisested som ennå ikke har åpnet. De innbrudds sikre stålpersiennene er trukket ned og låst. Barna spiser glupsk og prater i munnen på hverandre, uten å forstyrre noen. Etter en stund kommer det frem en mann i min alder, med mange tatoveringer og lite klær. Han spiser den siste pizza biten, gir barna ordre om å følge ham, og hele gjengen forsvinner. Det som ligger igjen, er et par tomme kartonger og noen pizza skorper.
Det går ennå en stund før en liten og trinn fyr dukker opp med et stort nøkkelknippe, og sur mine. Han rekker så vidt å få åpnet døra da han oppdager to pizza kartonger og noen smuler som ligger på bordet utenfor hans restaurant. Han gjør store øyne, senker pannen og marsjerer med små, hissige trinn over gangen og inn på restauranten der jeg sitter. Han kan ikke være mer enn 1,60 på strømpelesten, men er så forbanna at han nesten tipper bakover.
Med to hender i siden gyver han løs verbalt. Han begynner med begynnelsen. Hvordan mødre bør oppdra sine barn, og da refererer han ikke til barna som spiste pizzaen, for de traff han aldri. Han mener moren til kelneren på ”min” restaurant. Han stiller spørsmål ved hele hans oppvekst, om han har lært seg hva som er rett og feil? Så overgår han til en mer aktuell problemstilling, og lurer på om han er ved sine fulle fem. Hva som har gjort at en tullete restauranteier overhodet har vært så uansvarlig å ansette en person som han? Det er først når han kommer til poenget at han ikke har ord igjen. Han blir bare stående å fekte med armene, sprengrød i ansiktet og peke bort på to, åpne pizza kartonger som ligger og gapskratter mot han. Så faller det avgjørende ordene; ”hijo de puta” (sønn av en hore)!!!!
Det føles som taket skal løfte seg, og tallerken vibrerer i takt med bestikket da den andre uten noen som helst form for verbalt hinder, ber den første å dra til hel….! Det trille ut en masse gloser som ikke er med i ordboka. Det er min sann ikke hans ansvar å løpe etter kunder som bestiller ”take away” å plukke opp tom emballasje. Han vil ha seg frabedt beskyldninger om både det ene og det andre og lurer på hva den første har for type handikapp som gjør at han ikke er istand til å brette sammen og kaste et par kartonger uten å blåse seg så jæ……ig opp!
Nå begynner gjestene å røre på seg. De har fått nok! Folk fra andre serveringssteder rundt omkring stiller seg i dørene og titter. I stedet for å forsøke roe ned to komplette idioter, begynner kollegene rundt omkring å ta parti……..Dette lover godt for fremtiden. Følgene av dette oppgjøret kommer å leve lenge etter at pizzakartongene har gått i oppløsning.
Et håp om å sikre verdensfreden svinner hen. Det begynner og slutter med oss selv. Jeg legger igjen betalingen under tallerken og sniker meg ut, tar med meg verdensnyhetene og ser om jeg kan finne et sted i fred og ro!!!
Ønker dere alle et godt og fredfult nytt år, og kanskje er nettopp Gran Canaria stedet du finner fred og ro, gjennom lange morgenpromenader, gode relasjoner, bra litteratur, et dupp i havet og en og annen kreativ aktivitet som holder hjernen ung!