På tross av flere holdningskampanjer, viser nye tall at nordmenn på reisefot har blitt dobbelt så uredelige på bare noen få år, skriver NRK.
En ny oversikt fra Samferdselsdepartementet viser at vold og utagerende oppførselen fra «udregelige passasjerer» er et økende problem innenfor hele samferdselssektoren. Siden 2022 har tallet på rapporterte hendelser fordoblet seg.
På Oslo Lufthavn har Luftfartsverket startet kampanjen @flymodus for å øke bevisstheten blant passasjerene om «hvordan man oppfører seg om bord på et fly»!!
Dessuten sier lederen i kabinforeningen til NRK at all nedbemanning og effektivisering gjør at det ikke er nok folk til å håndtere alt trøbbelet som oppstår. Det går på sikkerheten løs. Noe av problemet er at det knapt er noe menneskelig kontaktpunkt før ombordstigning. Det er altså få personer du behøver å forholde deg til før du kommer til «gaten». Og det tolker stadig flere det som at de er «alene hjemme» og kan oppføre seg som «foreldreløse drittunger»!
Når skal det settes ned arbeidsutvalg til høyre og venstre. For meg er saken ganske soleklar. Folks oppdragelse og verdigrunnlag er det vanskelig å få gjort noe med, annet enn på lang sikt. Men umiddelbare reaksjoner, og ikke minst sanksjoner er noe de fleste forstår. Oppfører du deg som et svin, og kommer «dritings» til gaten, ja da bør du bli akterutseilt som det engang het på sjømanns språket. Flyet-, eller toget går, og du står igjen lufthavnen, båthavnen eller perrongen, med alt hva det innebærer av konsekvenser. Ferdig snakka!
Men for at dette skal kunne settes ut i livet, må det finnes folk til stede som kan ta den avgjørelsen, og da er vi tilbake til utgangspunktet. I disse «folkefjernings tider», møter du nesten ingen som er tilsnakkenes. Det er digitale skilter, høyttaler anvisninger, roboter og «hjelp-deg-selv» apparaturer som gjør at du bestiller billetten, sjekker inn og handler taxfree uten å se en lys, levende sjel. Det er i og for seg ingen unnskyldning for dårlig oppførsel, men en forklaring til at folk er overlatt til seg selv, og dermed føler at «ingen ser dem», både på godt og ondt!
Disse fysiske menneskene som lyser med sitt fravær, skal heller ikke bare dukke opp når situasjonen blir prekær, men heller være en del av servicetilbudet som følger med det å reise.
Den gang verden så ut som på bildet, var det stas å reise. Folk pyntet seg, og hadde sågar spesielle antrekk for anledningen; som «spasersko» og «reisedrakt». Det var ikke bare reisemålet som folk gledet seg til, det var selve reisen og følelsen av å være underveis, som var attraksjonen.
Det å reise kostet mye penger, den gang som nå, ferien var tilknept, den gang som nå. Da gjaldt å få best mulig utbytte av investeringen. Dessuten skulle du gjøre noe du sjelden gjorde, og treffe mennesker du ikke omgikks med til daglig. Bare det var en god anledning til å kle seg respektabelt, og oppføre seg deretter. Å dumme seg ut var forbundet med skam, den gang som nå, bare at den gang var det noe du følte, men ikke snakket om. I dag er skam noe du snakker om, i håp om å ikke føle det lenger!
Jeg tenker at skam kan være et superbra verktøy, fordi redselen for den skam-følelsen kan legge bånd på aggresjon, alkoholkonsum, høylytthet og i det hele tatt det man kaller for utagerende oppførsel.
Men for at dagens passasjerer skal bli disiplinerte og oppføre seg anstendig, bør de i tillegg til å ha en ryddig oppvekst og komme fra et møblert hjem, også bli bemøtt med respekt. Og da er det kanskje litt av hvert som flyplass ledelsen og kabinforeningen kan ta tak i.
Om man nå hadde en gryende forventningsfølelse i forkant av reisen, ville det først og fremt vært veldig hyggelig å bli bemøtt av noen som så ut til å gledes over at du hadde valgt å kjøpe reisen nettopp hos dem. Et enkelt møte med et fysisk menneske, en person som ved et smil ønsker deg «god tur», og ikke minst er behjelpelig med mange av de spørsmål som oppstår i en travel og digitalisert verden.
I dag er det en selvfølge at du bestiller billett på nett. Det kan høres enkelt ut, men allerede her støter du på en hel armé med utspekulerte hinder som forsøker å «ta rotta» på deg. Før du vet ordet av det har du bestilt forsikring, leiebil, ekstra bagasje, priority billett etc. Når du ankommer flyplassen, skal du selv sjekke inn bagasjen og sende den av gårde på bagasjebåndet uten å se en levende sjel. Tro meg, mange trasker usikkert mot sikkerhetskontrollen med en uggen følelse av at «denne veska kommer nok aldri fram»! Ombordstigningskortet forventes du å ha på telefonen, eller i verste fall printet ut på papir.
Det er først når du kommer fram etter lang kødannelse til sikkerhetskontrollen, du møter de første fysiske menneskene. For akkurat her er det de jobber, disse lys, levende vesenene du folka du trodde du ville møte. Men her jobber svært ofte en gjeng som ikke er trent i kundeservice, men i menneskeforakt. Her gjelder det motsatte av rettssystemet; her er du egentlig skyldig til det motsatte er bevist! De er utstyrt med dårlig tid, liten tålmodighet og svært mye oppgitthet. De sukker og stønner over folk som ennå ikke har lært seg at vannflaska, hårsjampo og makrell i tomat er suspekte gjenstander, og for all del ikke må tas om bord i flyet! Har du glemt å ta av deg belte, eller ikke forstått at sålene på støvlettene er et mulig gjemmested for smuglergods, – ja da blir du nesten idiotforklart!
Mange ganger har jeg følt sympati for den eldre damen som hadde pyntet seg i sin fineste stas for å legge ut på en spennende reise. Etter å ha gått gjennom sikkerhetsporten står hun ribbet tilbake i bare strømpelesten, med et godt tak i buksa som holder på å falle av, mens hennes diamantring, håndveske, mobiltelefon og skoletter står igjen i en plastkurv på andre siden og venter på tur til å passere skanningen. Alle roper høylytt og skubber deg videre, mens dine skjøre eiendeler ligger til skue for allmennheten. Til slutt er det en vakt som fisker opp en stor flaske håndkrem av håndbagasjen din, og bare rister oppgitt på hodet over at noen kan være så «idddiiot» å ta med seg den beholderen på tur. Flasken blir kastet med et brak og et smil på munnen, rett i en container fulle med de reisendes bevis på skjødesløshet og mangel på opplysthet.
Og som en tragikomisk gest vil de gjerne ha en tilbakemelding fra deg som kunde. Hva synes du egentlig om servicen? Det svaret avgir du ved å trykke på ulike knapper med smilefjes eller sure miner som står lett tilgjengelig etter at du har gått gjennom sikkerhetskontrollen.
Give me a break!
Endelig slipper du gjennom, og inn i avgangshallen som insisterer på en guidet tur gjennom alt hva taxfree har å tilby. Du kommer altså ikke til «gaten» uten å passere helt ufrivillig alt næringslivets grådige arm, ønsker å prakke på deg. Her finns mange hyllemeter med alkoholholdige drikkevarer som de ønsker at du kjøper i industrielle mengder, men helst ikke fortærer. Det meste er utstyrt med små skilter du kan skanne for å lære om smak og pris, slik at de ikke selv behøver å være til stede for veiledning. Betalingen ordner du selv, ved å skanne boardingkort og betalingskort! Fort og greit uten menneskelig takt og tone!
Nå kan du endelig sette deg ned, få festet beltet i buksa og knytet igjen sko og andre tilhørigheter. Svett, sliten men befriende glad for å ha kommet helskinnet gjennom elendigheta. Da har man kanskje fått nok tid til et smørbrød og et glass glad-bobler? Eller kanskje bare en flaske norsk fjellvann som skal fukte opp tunga etter at nervøsiteten la seg som et tørt belegg helt ned til drøvelen.
Smørbrødet er tørt og belagt med mye grønt og en halv sitron for å skape mindre plass til rekene. Kostnadsbesparende for de som selger, og dritdyrt for de som kjøper. Et glass hvitvin lengst nede i glasset ser i overkant besparende ut, men kan sikkert forklares med at man ikke ønsker at folk skal bli overstadig beruset. Sannheten er at å selge noen dråper helt ordinær husvin for 200 kroner er totalt mangel på respekt, eller en halvliter pils for 153 kroner. Vann er kanskje det verste, for det gir så lite beruselse, kun forbannelse … Ja, ja da burde du vite at du kunne tatt med deg ei tomflaske og flyt på kranvann etter sikkerhetskontrollen. Man lærer så lenge man lever!
Borte ved «gaten» samler det seg mennesker, i alle fall de som har forstått å lese det digitale informasjonsskiltet om diverse flyavganger. Oslo Lufthavn er dessuten en «stille flyplass», hvilket betyr at lite eller ingenting blir opplyst over høyttalersystemet.
Ved «gaten» derimot skjer det ingenting. Være seg forsinkelse eller ikke. Har du spørsmål, er det bare så svelge unna, det er langt mellom folk i uniform. Om tiden for ombordstigning er oversteget kommer det ingen forklaring. Det kommer ingenting, så kommer det ingenting før det kommer en godt påkledd person utenfra og begynner å gjøre i orden for ombordstigning.
Da trykkes det plutselig på det «lokale» høyttalersystemet og en streng stemme gir beskjed om at flyet er fylt til randen med passasjerer i dag, og at håndbagasjen du har betalt for å få lov til å ha med deg om bord, strikt vil bli kontrollert slik at den ikke flyter så mye som en halv centimeter utover sine bredder. Helst vil de at du frivillig leverer den fra deg slik at den kan sendes ned i lasterommet med alle dine personlige eiendeler.
Det lukter nervøsitet i folkemengden. Alle titter ned på sin håndbagasje, og ber til Gud at hun i butikken som solgte dem veska holdt sine ord når hun sa at det var riktig størrelse i forhold til lover og regler. Men magien er borte. Forventingen er borte, den gode stemningen som skulle starte allerede på flyplassen, er nå omgjort til et slags venterom for det som verre skal bli.
De få menneskene du møter i servicebransjen i dag, føler de er på et slags privilegert oppdrag, og at du burde føle både ære og ydmykhet i forhold til dem. Det er de som er spesielle, det er de som setter rammebetingelsene, og du burde bare ha forstått.
Hvordan kan man forvente at folk oppfører seg slik som de gjorde før i tiden, når ingenting annet gjør det? Man tryller bort menneskelig kontakt, muligheten til å kommunisere mennesker imellom. Man forventer at alle skal skjønne og være innsatt til enhver tid. Vi skal sluses gjennom et system, drikke opp vannet i flaska før sikkerhetskontrollen, og kjøpe en ny til tredobbel pris på andre siden. Vi bør kle oss ordentlig, men gjerne tenke på at du skal strippes i sikkerhetskontrollen. Vi oppmuntres til å handle, spise og drikke, men ikke bli overstadige på noe tidspunkt. Er det noe du vil ha svar på så går du inn på en App, eller så kan du ringe en «kundeservice tjeneste» når du kommer hjem, som sitter ved en telefon i utlandet og bare snakker engelsk.
Ingen ønsker deg god tur, bare at du holder kjeft og gjør som du blir bedt om!