Da er vi allerede i gang med en ny måned, kjære lesere, og mens jeg igjen sitter her og stapper innpå med enda flere brutte nyttårsforsetter, ferske wienerbrød og nytrukken kaffe, så renner nærmest nyhetsbildet over med deilige og altoppslukende skandaler.
Stadig flere politikere, kjendiser og kongelige, dukker nå opp i det som etter hvert har blitt Jeffrey Epsteins eget lille «Farmen-kjendis», mens bange anelser tilsier at dette bare er toppen av det beryktede isfjellet.
Mitt i dette til tider svært så kaotiske og uforutsigbare verdensbildet, så dukker det opp en liten lokalsak fra det norsk dominerende området på sørsiden av Gran Canaria. En servitør av nederlandsk opprinnelse ble forbannet på noen nordmenn for uteblivelse av det hun regnet som en selvfølge; nemlig driks, og klapret i vei på tastaturet. Meldingen som var lang og vond, gikk rett ut på den ikke-sensurerte og mye omdiskuterte plattformen FACEBOOK under gruppenavnet; vi nordmenn på …… Gran Canaria!!
Hun var helt klar i sin dom; nordmenn var noen gjerrigknarker, og noen utakknemlige restaurantgjester, ja de verste av de verste. De hilser knapt, er ikke mottagelig av god service, og har ingen forståelse for folk i lavtlønnsyrket.
Det skulle ikke mer til. Dette var ikke skandalepressen i Norge sene med å fange opp!! Kan man finne et nytt tema som hjelper oss å rakke ned disse livsnyterne som dreller rundt nede på Granka uten omtanke for de som sliter med snø og kuldegrader der hjemme i nord, ja da holder det med èn uttalelse fra ei nederlandsk dame, som vi ikke vet noe som helst mer om, enn at hu ikke digger nordmenn. Er det virkelig slik at nordmenn er de verste i klassen? Unner vi ikke de hardtarbeidende servitørene å gå opp et par lønnstrinn bare for å stå ut med en Ola Dunk som flyter over sine bredder i løpet av ukas mange restaurantbesøk i Arguineguin området!
Eller er det rett og slett ikke opp til gjesten hvor mye servitøren skal sitte igjen med i lønnsposen? Selvfølgelig tjener en servitør i Spania mindre enn en servitør i Norge. Halloooo… alle tjener mer i Norge enn i Spania, det er derfor det er så hyggelig å tilbringe tid her på Gran Canaria med norsk lønn eller trygd; du får rett og slett mer igjen for pengene, i tillegg til gratis D-vitaminer og tørrlagte turstier.
At folk velger å komme hit på besøk i kortere eller lengre perioder, gjør også at grobunnen for barer og restauranter er solid. Folk legger rett og slett igjen en liten formue i serveringsbransjen, koser seg med plankestek og rødvinsflasker flere ganger i uka. Men likevel er det altså ikke nok. Man skal også sørge for at den enkelte servitør opprettholder en viss levestandard, i forhold til de rammer som servitøren selv setter.
En gjest som deler ut en klem, og sier: «Vi kommer tilbake i morgen!», er altså ikke nok? (Ifølge innlegget)
Sannheten er at her som i Norge, skriker restaurant bransjen etter folk. Ingen vil jobbe som kelnere, og derfor fylles bransjen opp av ufaglærte og uinteresserte mennesker. På den måten befinner mange seg i et yrke de ikke ønsket seg, og som de ikke har noen forutsetninger for å klare, og kanskje det gjenspeiler seg i kundens labre generøsitet i forhold til driks? Jeg bare spør? De restauranteierne jeg snakker med forteller om folk som bare uteblir fra jobben uten å melde fra, som er uærlige og uforskammet, fordi de vet at terskelen for å bli sparket er veldig høy. Restauranteieren har ingen andre, og kveldens gjester står utenfor og banker på døra … Det er et stort problem å ha personell du ikke kan stole på, og utskiftningen er derfor stor. Det betyr at du kan glemme å spørre om råd i forhold til matretter, allergier og vinlister. De fleste har mindre peiling enn deg!
Stor utskiftning av ansatte gjør opplæring vanskelig, det er derfor ikke umulig at han som serverer deg ser menyen for første gang sammen med deg!
Også på Gran Canaria kommer det stadig til nye og «moderne» spisesteder hvor du selv skal skanne menyen, bestikket står klart i en blikkboks på bordet (stått der hele dagen), bordplata er seig som klister, drikken henter du selv i baren, også betaler du selv i kassa når du går. Servitøren ser ikke ut til å ense at du eksisterer, men har selv valgt å synes godt i form av store piercinger, et mangfold av tatoveringer og deler dessverre ikke musikksmak med spisestedets gjester! Det må du bare tåle! – tro det eller ei, her forventes det også driks!!
Gudskjelov er det sjelden restaurantene her på Gran Canaria har betalingsterminaler der man kan legge til driks. Helt supert! På den måten (hvis du betaler med kort), så får du en regning som stemmer med det du har bestilt, og det du på forhånd ønsket å spandere. Du utsettes heller ikke for et “press” til å velge mellom 5%, 10%, 15% …etc., mens kelneren står og glor på. Et slags rangerings system der vi gjester vurderes etter hvor spandable vi er. Da er jo rollene snudd på hodet. Jeg som gjest er dyrbar fordi jeg velger å legge igjen mine penger på det aktuelle spisestedet. Ikke fordi jeg er generøs med driksen.
Så kommer vi til det som var utgangspunktet på driks; nemlig en påskjønnelse for en hyggelig opplevelse. Hvis kelneren eller serveringspersonalet har gitt deg en hyggelig opplevelse utenom det forventede; kanskje overrasket med uante kunnskaper om vin, en tiltrekkende væremåte, behjelpelig med bytte av bord, overbærende med skrikende barn, språkkunnskaper, anbefalinger m.m. Ja da skal man ikke være sen om å vedkommende både komplimenter og tips (så mye du bare orker). For det er en del ting som er en selvfølge; at bordet du har bestilt er ledig, at maten kommer varm og at serveringspersonalet er hyggelige og nøytrale. Men blir du positivt overrasket så del gjerne med deg av din glede. La vedkommende få vite at de gjorde en god jobb, og forhåpentligvis vil det også føles som en bonus de ønsker å strekke seg etter; -«Gjør jeg litt mer enn det forventes av meg, så betaler det seg».
Jeg som stort sett alltid betaler med kort, har derfor alltid med meg litt kontanter i veska. Hvorfor? Jo, fordi jeg synes de ter særdeles hyggelig å gi driks der det er berettiget. Å vise min takknemlighet, er en fin ting, å bli uglesett fordi jeg ikke pr automatikk legger driks, kjenner jeg at gjør meg forbannet!
De kelnerne som bærer på en yrkesstolthet, og som både ser respektable ut, og oppfører seg profesjonelt er meget ettertraktet både hos restaurant eierne og hos kundene. De får nok lønn deretter, og også godt med driks fra nordmenn og sine egne landsmenn, det er jeg helt overbevist om!