Redaktørens Blogg

Dag & Natt

Ja, da var vi allerede over i det nye året. For mange kommer det mer overraskende på, enn selve julekvelden. Julehøytiden blir vi minnet på allerede i oktober da handelsstanden plukker fram slitne låter som “Jingle Bell” over høyttaleranlegget mens julekalendere fulle av sjokolade, får steke seg i solvarmen. Nei, nå er vi over i Herrens år 2023, et brutalt faktum vi bare må svelge, samtidig som vi rister på hodet og lurer på hvor foregående år tok veien?

For ikke å snakke om et par år tilbake, de såkalte pandemi-årene som i dag fremstår for noen som grumsete, for andre som helt visket bort i tidsregningen. Den 12. mars 2020 endret verdensbildet seg fullstendig. Koronapandemien og inngripende smitteverntiltak satte over natten en bråstopp for store deler av reiselivet og vår frihet generelt. Hoteller, restauranter, kjøpesentre, uteliv, opplevelser og kulturarrangementer måtte stenge ned. I nærmere to år har næringens aktivitetsnivå vært styrt av et stadig skiftende smittetrykk, og strenge innreise og smittevernregler. Dette har rammet næringen hardt, økonomisk og menneskelig.

Nå har vi lagt bak oss et såkalt “normal år”, med alt hva det innebærer etter vår tidsalders målestokk. Det positive er uten tvil at vår bevegelsesfrihet er tilbake, og at vi igjen kan reise og forflytte oss slik vi ønsker. Det innebærer intet mindre enn at vi kan være i lag med de vi mest av alt ønsker å spandere tid sammen med, og vi kan være på de steder vi lengter til. Menneskelige verdier vi tidligere tok for gitt, og som plutselig ikke var en selvfølge lenger.

Les mer
Ilustrations bild julbord

Det kimer i klokker når julen ringes inn ….men det uler i alarmklokkene når offentlige ansatte i turistkommunen spanderer århundrets mest spektakulære julebord på seg selv og sine kollegaer. Klubben for innbyrdes beundring har for bare for et par uker siden valgt å pålegge seg selv en intern opplæring av offentlig personell, en nødvendighet for å forbedre administrasjonens funksjon, påstår ordføreren i San Bartolomè de Tirajana.

Århundrets julebord ble avholdt i tre dager til ende, fra den 16 til den 19 november i år, og er den tilsynelatende mest omtalte festen dette året. Det har skapt en bølge av kritikk,  også på nasjonalt nivå. Avgjørelsen om arrangementet ble gjort i et hastemøte med arrangøren uten at noen fikk innsyn i forhandlingene. Arrangøren viser seg å være et syndikat mellom de samme kommunene. Altså har man mer eller mindre gitt oppdraget til seg selv. Opplegget var spesialdesignet for å trene offentlige ansatte i forvaltning av offentlige penger. Mer ironisk kan det nesten ikke bli. Selv om byrådet i San Bartolomé de Tirajana, i samarbeid med byrådet i Santa Lucia de Tirajana hardnakket mener at det var en investering for framtiden, tror folk flest mer på julenissen en på politikerne i dette tilfellet.

Les mer...
Faro Maspalomas 1960

Det har gått 60 år siden turismen startet på sørsiden av Gran Canaria. Etter en arkitektkonkurranse som ble iverksatt av “tomatgreven”, Alejandro de Castillo som eide all mark her på sørkysten. En gruppe franskmenn vant konkurransen og utbyggingen av San Agustin og Playa del Ingles ble påbegynt.

Under disse 60 årene har sørsiden av Gran Canaria vokst enormt og er i dag en av de mest betydningsfulle og velkjente turistdestinasjonene i verden. Men ved flere tilfeller har tilstrømningen av turister stoppet opp eller minsket betraktelig. Energikrisen på 70-tallet var det første store problemet Gran Canaria opplevde. Den svenske boikotten av Spania som følge av at spansk politi skøt ned folk på grunn av meningsforskjeller var et annet tilfelle på 70-tallet som hadde negativ effekt på turismen. Videre må man gå helt til slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet for å finne neste “krise”. Denne gangen var grunnen en altfor kraftig vekst i bygningsbransjen. Det tok nesten 4 år før tilbudet var anpasset etterspørselen.

Les mer...

Lurer du på hvor du skal spise i kveld?

Minst tre komponenter bør være på plass når man skal fristes til å ”spise ute” som det så vakkert heter på restaurantspråket. Den første og viktigste betingelsen bør kanskje være maten. Du har lyst på noe spesielt, noe du har spist før og som får tungen til å løpe i vann ved bare tanken. Noe du ikke gidder å  lage hjemme? Eller, du har sett en annonse for noe nytt og spennende du gjerne vil prøve. Du skal feire en begivenhet? Kanskje har gode venner anbefalt et spisested, som definitivt skal være verdt et besøk? Nåvel, maten bør være et sikkert trekkplaster, og kanskje helt avgjørende.

Et annet kriterium kan være beliggenhet og stemning. Føler du at stedet ligger ved det rette element, som på en rooftop med herlig utsikt, i et historisk lokale, eller ved havet der lukten fra ramsalt sjø kiler i nesen, kan det være selve grunnen til besøket. God stemning, det rette klientellet, musikken og servicen kan faktisk være viktigere enn selve matopplevelsen. Du er altså villig til å gi opp det ene vilkåret, for å få det andre. Helheten er det utslagsgivende.

Så er det selvfølgelig pris som er den tredje forutsetningen. Noen ganger vil du betale lite, men er også villig til å akseptere tilbudet deretter. Jo, lavere forventningene er, jo større sjanse er det for å bli positivt overrasket. Men en oppvarmet frossen pizza, og et glass utvannet cola på kran, skal ikke tømme lommeboka, mens du sitter vaklende på noen reklamepryda plaststoler ute på en parkeringsplass et sted.

Går du isteden inn i et lokale med vakker belysning og stivstrøkne duker, og blir sett på med skeptiske øyne om du ikke har bordplassering. Da er fallhøyden mye større. Reklame, omtale og anbefalinger skrur opp forventningene med flere hakk. Men her er du også villig til å betale. Trendy og eleganse har sin pris, det er vi på det rene med. Men så kommer det interessante øyeblikket;

Les mer...
Strand Arguineguin

Det skal ikke være lett å bare stikke fra noen dager. Bort fra stress og mas, hverdagslige refrenger, slitne relasjoner, nedkjørte småbedrifter og andre trivialiteter. Lengselen etter frihet og følelsen av innestengt het har i lang tid bygget  seg opp under pandemien. Nå rykker det kraftig i reisefoten! Men selv om reisekassa er full og forventningene store,  skal det vise seg at vår tålmodighet igjen skal settes på prøve. 

Etter en tid med vaksine-pass og koronasertifikat blandet med en lammende bevegelsesfrihet, var det få av oss som med jevne mellomrom sjekket om passet vårt var gått ut på dato?? Det lå lengst inne i et låst skap og støvet ned. Når den nå endelig kan få komme ut i dagslys viser det seg, at passet har gått ut på dato. Da får man i løpet av kort tid tilegnet seg en masse ny kunnskap, som at papiret som brukes i passene produseres i Frankrike. De har litt smårusk i maskineriet og er derfor kraftig forsinket med leveringen. Svenskene er avhengig av et maskineri i Finland som er i sterkt behov av en fornyet komponent, derfor blir reiseglade svensker “satt på potta” som de sier på originalspråket.

Les mer...

Allerede som ung au-pair i den tysktalende delen av Sveits ble jeg smertelig klar over hvor privilegert jeg var som tuslet rundt med et norsk pass på baklomma. Helt uvitende om min medfødte sosiale status hang jeg ute med ungdommer fra alle verdenshjørner og følte meg fordomsfri og likestilt. Å være utlending selv, samt omgås folk med ulik bakgrunn har tiltrukket meg så lenge jeg kan huske. Men ikke følte jeg at jeg var noe bedre enn Lisa fra USA, Martuska fra Ungarn, Nicole fra Italia eller Emma fra Sverige for den saks skyld.

 

Men fort forstod jeg at min sveitsiske vertsfamilie ikke hadde valgt meg på grunn av mine barnevennlige og pedagogiske evner. Ungene, Christoph og Barbara gikk på internatskole og kom kun på hjemlige besøk i helgene. Ei heller var jeg utvalgt på grunn av mine kvalifikasjoner som rengjøringshjelp, da jeg unektelig var like rotete og håpløs på det feltet som 19-åringer flest. Nei, jeg skulle snart oppdage at det var fordi jeg var norsk, som min søknad havnet lengst frem i bunken. Det var rett og slett status å ha en norsk au-pair. At jeg tok med meg vakthunden Artoz på pub der han straks ble bestevenn med byens mest lysskye figurer, så de gjennom fingrene med. At jeg glemte å stenge fugleburet, slik at jeg måtte stille i en Undulat begravelse som følge av det, klarte de også å svelge. Bare fordi jeg var norsk. Nå skal de sies at jeg laget nyyydelig sjokoladekake og kunne strikke selbuvotter til hele familien, så det skåret høyt. At jeg ellers hadde en del gøyale stunt som å låne årgangsviner fra kjelleren, eller at jeg sovnet på trappa utenfor inngangen etter å ha glemt nøkkelen på natten, lot de som at var oppfriskende og eksotisk. Ingen tvil om at jeg pisket rundt i fløten i en ellers meget konservativ sveitsisk familie.

Les mer ...

På slutten av 80-tallet ankom jeg Simferopol flyplass på Krim-halvøya i Ukraina ombord på en av Aeroflots arbeidshester, en tremotors Tupolev maskin, fordomsfri og glad for den fantastiske muligheten til å være reiseleder på et så spennende sted som Jalta. Men hånden på hjertet hadde jeg kanskje håpet på en nattklubb destinasjon som Magaluf med gjester på min egen alder, paraply-drinker og after-beach party til solen stod opp. Tross alt hadde jeg vært tidligere vært reiseleder i Jugoslavia og Romania. Nå var jeg altså på vei lenger øst.

Det skulle vise seg at jeg skulle bli godt kjent med Aeroflots russisk produserte fly etterhvert. En av mine reiseleder-oppgaver ble å fly gjester fram og tilbake til Fornebu. Dette av sikkerhetsmessige grunner, da flyvertinnene tilsynelatende ikke pratet annet enn russisk (man kunne aldri være sikker). Jeg ønsket passasjerene velkommen ombord, leste sikkerhets instruksjonene og gikk for det meste i veien for de ublide, russiske flyvertinnene. Etterhvert ble jeg henvist til cockpit, og det var et spennende sted å være. Jeg oppdaget også etter et par insidenter at surstoff ikke fantes ombord, og at det eneste man kunne få kjøpt på taxfree var vodka og matrjosjka (russiske tre-dukker). 

Jalta ligger sør på Krim-halvøya ved Svartehavskysten. Krim ble annektert av den russiske føderasjonen i 2014. Men den gang i 1987 var Sovjetunionen fortsatt ikke oppløst og Krim tilhørte den ukrainske sovjetrepublikk.

Territoriet rundt byen Jalta har et subtropisk middelhavsklima, med milde og regnfulle vintre, og lange varme somre.

Vi både bodde og hadde servicekontor på Yalta Hotel, som lå helt nede ved havskanten. Den analoge telefonen klikket et par ganger etter at du løftet av røret, og gav fra seg en merkelig lyd etter at den var lagt på. Den ukrainske agenten Intourist (et statlig russisk reisebyrå, grunnlagt i sin tid a Josef Stalin) utstyrte oss med hyggelige, unge mennesker som skulle hjelpe oss i vårt daglige virke. Det gjorde de så til gangs. Boris vek ikke en millimeter fra vår side, og det var ikke før samme uke som vi skulle reise hjem, at han avslørte en nydelig norsk dialekt.

Les mer...

– ”I den bästa av alla världar”…….skrev presten i Den Svenska Kyrkan, og refererte til at om ”alt var på stell”, så hadde hun sluppet å stenge kirken ut januar på grunn av Corona smitte blant personalen. 

Og om alt var på stell, så hadde vi kunnet glede oss over en turistsesong som blomstret om kapp med mandel blomstene i den kanariske fjellheimen. Da hadde vi spart oss for all misnøye med ulik holdning til vaksine og bruk av munnbind, og vi hadde med glede tatt imot en god klem fra de som bare ville oss godt. 

Men så er ikke tilfelle riktig ennå! Mange barer, restauranter og hoteller hanker seg fram på halv maskin, og forsøker febrilsk å flørte med de få turistene som tross alt ankommer Gran Canaria hver uke. I mellomtiden venter vi! Vi venter på bedre tider, vi venter på nye restriksjoner, men mest av alt venter vi på at denne elendigheten skal ta slutt. Og som det ikke er nok, nå har vi også fått beskjed om at vi kan vente oss å få Corona ‘n også. 

Tidligere var det så livsviktig å unngå å få Corona, mens det nå viser seg at veien til bedre helse, nettopp går gjennom det samme viruset. Men vi skal for all del ikke oppsøke det, eller la oss frivillig utsette for smitte. Vi skal fortsatt leve med avstand og munnbind slik at viruset må hoppe hinder for å nå fram til nese, munn og svelg. Men finner viruset til slutt veien, på tross av at vi har fulgt alle tillitsbaserte anbefalinger og påbud, da har vi vunnet på lotto!!!

Det har nemlig blitt slik at vi både kommer til å få Corona, og det er viktig at vi får Corona. Vi må bare ikke få det alle sammen på en gang! Så derfor opprettholder vi det personlige vaktholdet, slik at vi stritter imot, selv om vi bør få det, jo før , jo bedre sier helsemyndighetene. 

Ikke lett å forstå seg på dette gitt. Og kanskje er det nettopp derfor flere og flere bare gir opp og bare lar det stå til. Karantene henger ikke heller på greip. Flyselskapene må avlyse flyvninger for friske flyvertinner med positiv engangstest må holde seg hjemme. Og som kjent er det vanskelig for både flyverter og piloter å ha ”hjemmekontor”. Testkapasiteten i Norge og Sverige er nå helt i knestående og man kjøper inn engangstester for summer man enkelt kunne bygget et nytt sykehus for. 

Nå står testing på grensen ved fall. Importsmitte er ikke lenger så farlig, for på det europeiske risikokartert er ikke Norge noe bedre stilt enn resten av Europa. Dessuten sier direktøren for WHO i Europa, Hans Kluge at 60% av europeere kan bli smittet med omikron innen mars. 

Og alle vi som står på tur for å få omikron, skal få pålagt isolering under trussel om staff. Det er en ganske alvorlig frihetsbegrensning for en sykdom som for de aller fleste ikke er veldig alvorlig. Og da er vel kanskje ulempene ved isolasjon større enn nytten? 

I mellomtiden fylles førstesidene på tabloidpressen opp med store portretter av hel- og halvkjendiser som har fått Corona, med så fete skrifttyper at man knapt får plass til noe annet. De som derimot dør, av Corona eller av en annen årsak, begraves i stillhet med få sørgende til stede og får en liten dødsannonse som går ubemerket hen. 

Ja, sånn har verden blitt! Så da tenker jeg at vi som er flergangsvaksinerte snart er klare for å kaste maska og la det stå til!!

Det snakkes om en femte bølge som skyller over Europa. I hvilken grad det handler om bølger og hvilket nummer i rekkefølgen har jeg totalt mistet interessen for. Jeg kjenner at jeg falt av lasset for lenge siden. Den største bølgen som skyller innover meg kommer fra tabloid pressen som ruller seg i bølgeskummet og spytter ut salte overskrifter der andre forsøker å snappe etter luft.

 

Fra et ståsted på Gran Canaria følte vi på en optimisme på senhøsten 2021. Bølgen av turister skyllet ut fra flyplassen, skandinaviske flyselskaper på vei ned for landing, ble igjen et dagligdags syn. After-markeds barer og spisesteder ble atter fylt opp med nordmenn i Arguineguin på tirsdager, og alle andre dager hørte vi takksigelser både fra de som fikk komme, og fra de som fikk ta imot. Vi pratet om “den nye normalen”, og menneskets evne til å fortrenge det som har vært, gjorde at vi levde i lykkerus en stakket stund.

Les mer ...

Nå drar det seg til igjen! Omtrent da den første luken i julekalenderen skulle åpnes, så spratt det ut et virus som har fått det komiske navnet Omicron, og som i følge all verdens helseeksperter kan by på mye eller lite i adventstiden. Advent, betyr som kjent “ventetid”, så da er det bare å smøre seg med tålmodighet og antibac i påvente av gode eller dårlige nyheter. De fleste sliter med posttraumatisk stress etter det vi trodde var en forbigående pandemi, og klarer ikke riktig ta inn over oss at har fått en ny smell på trynet. Ikke akkurat noen god sesongstart, som Claes Brede Bråthen ville sagt (!)

Les videre ...