Redaktørens Blogg

Dag & Natt

Visst er det herlig når Norges største tabloid avis gir deg noen velmenende råd, sånn helt på tampen av en regntung sommer. At du ikke selv har blitt slått av denne enkle oppskriften på ”lykke & fromme”, der pengene forblir urørte, mens du selv fyller på energitanken, er nesten ikke til å leve med!! 

Sjeføkonom (?) Jan Ludvig Andreassen stiller seg uforstående til nordboernes dragning til sydlige breddegrader. Ikke minst når fjellheimen ligger for våre føtter, og dessuten helt vederlagsfritt. Han gir oss derfor det gode rådet å ”bli hjemme” i høstferien. Og ellers alle andre ferier også, i alle fall til vi har kommet oss ”over kneika” med økonomiske utfordringer. 

Les mer...

Det lukter svidd i hele kommunen. Den enkle forklaringen på det er at man har asfaltert så remmer og tøy kan holde, for å imøtegå folks krav til trafikksikkerhet, framkommelighet og bekvemmelighet. Den andre og mer troverdige versjonen er at det har vært kommunevalg. Da tømmer man det nasjonale beredskapslageret for steinmateriale og bituminøst bindemiddel for å imponere på befolkningen. Har man som lokalpolitiker ikke gjort den minste form for innsats under en fire års tid, så skulle man nesten tro at de har rustet opp til akkurat denne uken; altså uken før valget! Da rulles det ut tonnevis med asfalt på små og store veier, dampveivalser og annet maskineri som ikke har sett dagens lys siden sist det var valg. Til og med den frekventerte strandpromenaden i San Agustín fikk en reel overhaling med asfalt (?) etter at både lokalbefolkningen og turistene har etterspurt en renovering og oppgradering av gangveien i lange tider. Men ingen hadde vel trodd den skulle asfalteres!!!

Les ner...

Det meste som blir sagt og gjort i Syden, forblir i Syden! Slik er det også med både bekledning og oppførsel. At den trauste nordmannen eller den pertentlige svensken kaster en del hemninger så fort de går gjennom sikkerhetskontrollen i respektive land, er noe som har vært godt dokumentert helt siden charterturismen startet på slutten av 50-tallet. 

At det bestilles alkohol til helt ukristelige tider, at latteren sitter uhemmet lett og at man uten unødvendig presentasjon slår seg sammen med nabobordet, og tar for gitt at felles opphavsland er ensbetydende med felles interesser, er et faktum.

Morsomt at vi har det i oss, liksom. At vi er like frigjorte som sydeuropeer innerst inne, bare det at vi er lagt på “is” når vi er tilbake på mer nordlige breddegrader og viser lettere en kald skulder. Vi slår om oss med Kollen-floka, gjemmer oss bort i allværsjakka, slamrer med ytterdøra og tilintetgjør oss selv langt borte i sofakroken. Vi bruker millionbeløp på dempet belysning, stemning, lun atmosfære og litervis med svartmaling i hjemmet. Det er først når vi har jobbet oss inn i avgangshallen på flyplassen at vi begynner å se lyset, bokstavelig talt. 

Las mer...
Piano med stol

Jeg oppdaget henne ikke, før hun i all hast, og på gebrokken engelsk, spurte om jeg kunne se etter mobilen hennes som lå til ladning. Selv var hun på vei ut i snøblåst og flere minusgrader for å få seg en røyk. Da hun kom tilbake etter kort tid, så hun om mulig enda magrere og medtatt ut. Hun satte seg ved det tomme bordet der mobilen lå, inne på Peppes Pizza i ankomsten på Gardermoen.

Det føltes helt riktig å spørre om hun ikke ville ha en bit eller to av vår pizza, det var uansett mer enn vi klarte å fordøye. Hun takket motvillig ja, og det glimtet til i øynene. Det skulle vise seg at mer enn hunger, hadde hun et behov for å prate, et behov for å bli sett. 

Den unge kvinnen i den tynne kåpa, var opprinnelig fra Litauen. Nå var hun bosatt i Torino I Italia med sine to små døtre, og en eksmann i nærheten. Det var han som passet jentene hennes nå, mens mamma var på vei til jobben. Hun hadde landet for en drøy time siden, og ventet på innenlands flyet til Bodø. Utenfor var det bitende kaldt og snøstorm. Derfra skulle det gå båttransport til Lofoten og arbeidsplassen som var en kjent norsk fiskefabrikk. Endelig hadde de ringt, hun trengte så sårt pengene, selv om jobben i filetproduksjonen var tøff på mange måter. Ikke minst fordi hun måtte være borte fra jentene sine i mange uker. Selv om hun hadde jobbet på fiskefabrikken ved flere 

Les mer...

Ja, da var vi allerede over i det nye året. For mange kommer det mer overraskende på, enn selve julekvelden. Julehøytiden blir vi minnet på allerede i oktober da handelsstanden plukker fram slitne låter som “Jingle Bell” over høyttaleranlegget mens julekalendere fulle av sjokolade, får steke seg i solvarmen. Nei, nå er vi over i Herrens år 2023, et brutalt faktum vi bare må svelge, samtidig som vi rister på hodet og lurer på hvor foregående år tok veien?

For ikke å snakke om et par år tilbake, de såkalte pandemi-årene som i dag fremstår for noen som grumsete, for andre som helt visket bort i tidsregningen. Den 12. mars 2020 endret verdensbildet seg fullstendig. Koronapandemien og inngripende smitteverntiltak satte over natten en bråstopp for store deler av reiselivet og vår frihet generelt. Hoteller, restauranter, kjøpesentre, uteliv, opplevelser og kulturarrangementer måtte stenge ned. I nærmere to år har næringens aktivitetsnivå vært styrt av et stadig skiftende smittetrykk, og strenge innreise og smittevernregler. Dette har rammet næringen hardt, økonomisk og menneskelig.

Nå har vi lagt bak oss et såkalt “normal år”, med alt hva det innebærer etter vår tidsalders målestokk. Det positive er uten tvil at vår bevegelsesfrihet er tilbake, og at vi igjen kan reise og forflytte oss slik vi ønsker. Det innebærer intet mindre enn at vi kan være i lag med de vi mest av alt ønsker å spandere tid sammen med, og vi kan være på de steder vi lengter til. Menneskelige verdier vi tidligere tok for gitt, og som plutselig ikke var en selvfølge lenger.

Les mer
Ilustrations bild julbord

Det kimer i klokker når julen ringes inn ….men det uler i alarmklokkene når offentlige ansatte i turistkommunen spanderer århundrets mest spektakulære julebord på seg selv og sine kollegaer. Klubben for innbyrdes beundring har for bare for et par uker siden valgt å pålegge seg selv en intern opplæring av offentlig personell, en nødvendighet for å forbedre administrasjonens funksjon, påstår ordføreren i San Bartolomè de Tirajana.

Århundrets julebord ble avholdt i tre dager til ende, fra den 16 til den 19 november i år, og er den tilsynelatende mest omtalte festen dette året. Det har skapt en bølge av kritikk,  også på nasjonalt nivå. Avgjørelsen om arrangementet ble gjort i et hastemøte med arrangøren uten at noen fikk innsyn i forhandlingene. Arrangøren viser seg å være et syndikat mellom de samme kommunene. Altså har man mer eller mindre gitt oppdraget til seg selv. Opplegget var spesialdesignet for å trene offentlige ansatte i forvaltning av offentlige penger. Mer ironisk kan det nesten ikke bli. Selv om byrådet i San Bartolomé de Tirajana, i samarbeid med byrådet i Santa Lucia de Tirajana hardnakket mener at det var en investering for framtiden, tror folk flest mer på julenissen en på politikerne i dette tilfellet.

Les mer...
Faro Maspalomas 1960

Det har gått 60 år siden turismen startet på sørsiden av Gran Canaria. Etter en arkitektkonkurranse som ble iverksatt av “tomatgreven”, Alejandro de Castillo som eide all mark her på sørkysten. En gruppe franskmenn vant konkurransen og utbyggingen av San Agustin og Playa del Ingles ble påbegynt.

Under disse 60 årene har sørsiden av Gran Canaria vokst enormt og er i dag en av de mest betydningsfulle og velkjente turistdestinasjonene i verden. Men ved flere tilfeller har tilstrømningen av turister stoppet opp eller minsket betraktelig. Energikrisen på 70-tallet var det første store problemet Gran Canaria opplevde. Den svenske boikotten av Spania som følge av at spansk politi skøt ned folk på grunn av meningsforskjeller var et annet tilfelle på 70-tallet som hadde negativ effekt på turismen. Videre må man gå helt til slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet for å finne neste “krise”. Denne gangen var grunnen en altfor kraftig vekst i bygningsbransjen. Det tok nesten 4 år før tilbudet var anpasset etterspørselen.

Les mer...

Lurer du på hvor du skal spise i kveld?

Minst tre komponenter bør være på plass når man skal fristes til å ”spise ute” som det så vakkert heter på restaurantspråket. Den første og viktigste betingelsen bør kanskje være maten. Du har lyst på noe spesielt, noe du har spist før og som får tungen til å løpe i vann ved bare tanken. Noe du ikke gidder å  lage hjemme? Eller, du har sett en annonse for noe nytt og spennende du gjerne vil prøve. Du skal feire en begivenhet? Kanskje har gode venner anbefalt et spisested, som definitivt skal være verdt et besøk? Nåvel, maten bør være et sikkert trekkplaster, og kanskje helt avgjørende.

Et annet kriterium kan være beliggenhet og stemning. Føler du at stedet ligger ved det rette element, som på en rooftop med herlig utsikt, i et historisk lokale, eller ved havet der lukten fra ramsalt sjø kiler i nesen, kan det være selve grunnen til besøket. God stemning, det rette klientellet, musikken og servicen kan faktisk være viktigere enn selve matopplevelsen. Du er altså villig til å gi opp det ene vilkåret, for å få det andre. Helheten er det utslagsgivende.

Så er det selvfølgelig pris som er den tredje forutsetningen. Noen ganger vil du betale lite, men er også villig til å akseptere tilbudet deretter. Jo, lavere forventningene er, jo større sjanse er det for å bli positivt overrasket. Men en oppvarmet frossen pizza, og et glass utvannet cola på kran, skal ikke tømme lommeboka, mens du sitter vaklende på noen reklamepryda plaststoler ute på en parkeringsplass et sted.

Går du isteden inn i et lokale med vakker belysning og stivstrøkne duker, og blir sett på med skeptiske øyne om du ikke har bordplassering. Da er fallhøyden mye større. Reklame, omtale og anbefalinger skrur opp forventningene med flere hakk. Men her er du også villig til å betale. Trendy og eleganse har sin pris, det er vi på det rene med. Men så kommer det interessante øyeblikket;

Les mer...
Strand Arguineguin

Det skal ikke være lett å bare stikke fra noen dager. Bort fra stress og mas, hverdagslige refrenger, slitne relasjoner, nedkjørte småbedrifter og andre trivialiteter. Lengselen etter frihet og følelsen av innestengt het har i lang tid bygget  seg opp under pandemien. Nå rykker det kraftig i reisefoten! Men selv om reisekassa er full og forventningene store,  skal det vise seg at vår tålmodighet igjen skal settes på prøve. 

Etter en tid med vaksine-pass og koronasertifikat blandet med en lammende bevegelsesfrihet, var det få av oss som med jevne mellomrom sjekket om passet vårt var gått ut på dato?? Det lå lengst inne i et låst skap og støvet ned. Når den nå endelig kan få komme ut i dagslys viser det seg, at passet har gått ut på dato. Da får man i løpet av kort tid tilegnet seg en masse ny kunnskap, som at papiret som brukes i passene produseres i Frankrike. De har litt smårusk i maskineriet og er derfor kraftig forsinket med leveringen. Svenskene er avhengig av et maskineri i Finland som er i sterkt behov av en fornyet komponent, derfor blir reiseglade svensker “satt på potta” som de sier på originalspråket.

Les mer...

Allerede som ung au-pair i den tysktalende delen av Sveits ble jeg smertelig klar over hvor privilegert jeg var som tuslet rundt med et norsk pass på baklomma. Helt uvitende om min medfødte sosiale status hang jeg ute med ungdommer fra alle verdenshjørner og følte meg fordomsfri og likestilt. Å være utlending selv, samt omgås folk med ulik bakgrunn har tiltrukket meg så lenge jeg kan huske. Men ikke følte jeg at jeg var noe bedre enn Lisa fra USA, Martuska fra Ungarn, Nicole fra Italia eller Emma fra Sverige for den saks skyld.

 

Men fort forstod jeg at min sveitsiske vertsfamilie ikke hadde valgt meg på grunn av mine barnevennlige og pedagogiske evner. Ungene, Christoph og Barbara gikk på internatskole og kom kun på hjemlige besøk i helgene. Ei heller var jeg utvalgt på grunn av mine kvalifikasjoner som rengjøringshjelp, da jeg unektelig var like rotete og håpløs på det feltet som 19-åringer flest. Nei, jeg skulle snart oppdage at det var fordi jeg var norsk, som min søknad havnet lengst frem i bunken. Det var rett og slett status å ha en norsk au-pair. At jeg tok med meg vakthunden Artoz på pub der han straks ble bestevenn med byens mest lysskye figurer, så de gjennom fingrene med. At jeg glemte å stenge fugleburet, slik at jeg måtte stille i en Undulat begravelse som følge av det, klarte de også å svelge. Bare fordi jeg var norsk. Nå skal de sies at jeg laget nyyydelig sjokoladekake og kunne strikke selbuvotter til hele familien, så det skåret høyt. At jeg ellers hadde en del gøyale stunt som å låne årgangsviner fra kjelleren, eller at jeg sovnet på trappa utenfor inngangen etter å ha glemt nøkkelen på natten, lot de som at var oppfriskende og eksotisk. Ingen tvil om at jeg pisket rundt i fløten i en ellers meget konservativ sveitsisk familie.

Les mer ...