Redaktørens Blogg

Dag & Natt

Strand Arguineguin

Det skal ikke være lett å bare stikke fra noen dager. Bort fra stress og mas, hverdagslige refrenger, slitne relasjoner, nedkjørte småbedrifter og andre trivialiteter. Lengselen etter frihet og følelsen av innestengt het har i lang tid bygget  seg opp under pandemien. Nå rykker det kraftig i reisefoten! Men selv om reisekassa er full og forventningene store,  skal det vise seg at vår tålmodighet igjen skal settes på prøve. 

Etter en tid med vaksine-pass og koronasertifikat blandet med en lammende bevegelsesfrihet, var det få av oss som med jevne mellomrom sjekket om passet vårt var gått ut på dato?? Det lå lengst inne i et låst skap og støvet ned. Når den nå endelig kan få komme ut i dagslys viser det seg, at passet har gått ut på dato. Da får man i løpet av kort tid tilegnet seg en masse ny kunnskap, som at papiret som brukes i passene produseres i Frankrike. De har litt smårusk i maskineriet og er derfor kraftig forsinket med leveringen. Svenskene er avhengig av et maskineri i Finland som er i sterkt behov av en fornyet komponent, derfor blir reiseglade svensker “satt på potta” som de sier på originalspråket.

Les mer...

Allerede som ung au-pair i den tysktalende delen av Sveits ble jeg smertelig klar over hvor privilegert jeg var som tuslet rundt med et norsk pass på baklomma. Helt uvitende om min medfødte sosiale status hang jeg ute med ungdommer fra alle verdenshjørner og følte meg fordomsfri og likestilt. Å være utlending selv, samt omgås folk med ulik bakgrunn har tiltrukket meg så lenge jeg kan huske. Men ikke følte jeg at jeg var noe bedre enn Lisa fra USA, Martuska fra Ungarn, Nicole fra Italia eller Emma fra Sverige for den saks skyld.

 

Men fort forstod jeg at min sveitsiske vertsfamilie ikke hadde valgt meg på grunn av mine barnevennlige og pedagogiske evner. Ungene, Christoph og Barbara gikk på internatskole og kom kun på hjemlige besøk i helgene. Ei heller var jeg utvalgt på grunn av mine kvalifikasjoner som rengjøringshjelp, da jeg unektelig var like rotete og håpløs på det feltet som 19-åringer flest. Nei, jeg skulle snart oppdage at det var fordi jeg var norsk, som min søknad havnet lengst frem i bunken. Det var rett og slett status å ha en norsk au-pair. At jeg tok med meg vakthunden Artoz på pub der han straks ble bestevenn med byens mest lysskye figurer, så de gjennom fingrene med. At jeg glemte å stenge fugleburet, slik at jeg måtte stille i en Undulat begravelse som følge av det, klarte de også å svelge. Bare fordi jeg var norsk. Nå skal de sies at jeg laget nyyydelig sjokoladekake og kunne strikke selbuvotter til hele familien, så det skåret høyt. At jeg ellers hadde en del gøyale stunt som å låne årgangsviner fra kjelleren, eller at jeg sovnet på trappa utenfor inngangen etter å ha glemt nøkkelen på natten, lot de som at var oppfriskende og eksotisk. Ingen tvil om at jeg pisket rundt i fløten i en ellers meget konservativ sveitsisk familie.

Les mer ...

På slutten av 80-tallet ankom jeg Simferopol flyplass på Krim-halvøya i Ukraina ombord på en av Aeroflots arbeidshester, en tremotors Tupolev maskin, fordomsfri og glad for den fantastiske muligheten til å være reiseleder på et så spennende sted som Jalta. Men hånden på hjertet hadde jeg kanskje håpet på en nattklubb destinasjon som Magaluf med gjester på min egen alder, paraply-drinker og after-beach party til solen stod opp. Tross alt hadde jeg vært tidligere vært reiseleder i Jugoslavia og Romania. Nå var jeg altså på vei lenger øst.

Det skulle vise seg at jeg skulle bli godt kjent med Aeroflots russisk produserte fly etterhvert. En av mine reiseleder-oppgaver ble å fly gjester fram og tilbake til Fornebu. Dette av sikkerhetsmessige grunner, da flyvertinnene tilsynelatende ikke pratet annet enn russisk (man kunne aldri være sikker). Jeg ønsket passasjerene velkommen ombord, leste sikkerhets instruksjonene og gikk for det meste i veien for de ublide, russiske flyvertinnene. Etterhvert ble jeg henvist til cockpit, og det var et spennende sted å være. Jeg oppdaget også etter et par insidenter at surstoff ikke fantes ombord, og at det eneste man kunne få kjøpt på taxfree var vodka og matrjosjka (russiske tre-dukker). 

Jalta ligger sør på Krim-halvøya ved Svartehavskysten. Krim ble annektert av den russiske føderasjonen i 2014. Men den gang i 1987 var Sovjetunionen fortsatt ikke oppløst og Krim tilhørte den ukrainske sovjetrepublikk.

Territoriet rundt byen Jalta har et subtropisk middelhavsklima, med milde og regnfulle vintre, og lange varme somre.

Vi både bodde og hadde servicekontor på Yalta Hotel, som lå helt nede ved havskanten. Den analoge telefonen klikket et par ganger etter at du løftet av røret, og gav fra seg en merkelig lyd etter at den var lagt på. Den ukrainske agenten Intourist (et statlig russisk reisebyrå, grunnlagt i sin tid a Josef Stalin) utstyrte oss med hyggelige, unge mennesker som skulle hjelpe oss i vårt daglige virke. Det gjorde de så til gangs. Boris vek ikke en millimeter fra vår side, og det var ikke før samme uke som vi skulle reise hjem, at han avslørte en nydelig norsk dialekt.

Les mer...

– ”I den bästa av alla världar”…….skrev presten i Den Svenska Kyrkan, og refererte til at om ”alt var på stell”, så hadde hun sluppet å stenge kirken ut januar på grunn av Corona smitte blant personalen. 

Og om alt var på stell, så hadde vi kunnet glede oss over en turistsesong som blomstret om kapp med mandel blomstene i den kanariske fjellheimen. Da hadde vi spart oss for all misnøye med ulik holdning til vaksine og bruk av munnbind, og vi hadde med glede tatt imot en god klem fra de som bare ville oss godt. 

Men så er ikke tilfelle riktig ennå! Mange barer, restauranter og hoteller hanker seg fram på halv maskin, og forsøker febrilsk å flørte med de få turistene som tross alt ankommer Gran Canaria hver uke. I mellomtiden venter vi! Vi venter på bedre tider, vi venter på nye restriksjoner, men mest av alt venter vi på at denne elendigheten skal ta slutt. Og som det ikke er nok, nå har vi også fått beskjed om at vi kan vente oss å få Corona ‘n også. 

Tidligere var det så livsviktig å unngå å få Corona, mens det nå viser seg at veien til bedre helse, nettopp går gjennom det samme viruset. Men vi skal for all del ikke oppsøke det, eller la oss frivillig utsette for smitte. Vi skal fortsatt leve med avstand og munnbind slik at viruset må hoppe hinder for å nå fram til nese, munn og svelg. Men finner viruset til slutt veien, på tross av at vi har fulgt alle tillitsbaserte anbefalinger og påbud, da har vi vunnet på lotto!!!

Det har nemlig blitt slik at vi både kommer til å få Corona, og det er viktig at vi får Corona. Vi må bare ikke få det alle sammen på en gang! Så derfor opprettholder vi det personlige vaktholdet, slik at vi stritter imot, selv om vi bør få det, jo før , jo bedre sier helsemyndighetene. 

Ikke lett å forstå seg på dette gitt. Og kanskje er det nettopp derfor flere og flere bare gir opp og bare lar det stå til. Karantene henger ikke heller på greip. Flyselskapene må avlyse flyvninger for friske flyvertinner med positiv engangstest må holde seg hjemme. Og som kjent er det vanskelig for både flyverter og piloter å ha ”hjemmekontor”. Testkapasiteten i Norge og Sverige er nå helt i knestående og man kjøper inn engangstester for summer man enkelt kunne bygget et nytt sykehus for. 

Nå står testing på grensen ved fall. Importsmitte er ikke lenger så farlig, for på det europeiske risikokartert er ikke Norge noe bedre stilt enn resten av Europa. Dessuten sier direktøren for WHO i Europa, Hans Kluge at 60% av europeere kan bli smittet med omikron innen mars. 

Og alle vi som står på tur for å få omikron, skal få pålagt isolering under trussel om staff. Det er en ganske alvorlig frihetsbegrensning for en sykdom som for de aller fleste ikke er veldig alvorlig. Og da er vel kanskje ulempene ved isolasjon større enn nytten? 

I mellomtiden fylles førstesidene på tabloidpressen opp med store portretter av hel- og halvkjendiser som har fått Corona, med så fete skrifttyper at man knapt får plass til noe annet. De som derimot dør, av Corona eller av en annen årsak, begraves i stillhet med få sørgende til stede og får en liten dødsannonse som går ubemerket hen. 

Ja, sånn har verden blitt! Så da tenker jeg at vi som er flergangsvaksinerte snart er klare for å kaste maska og la det stå til!!

Det snakkes om en femte bølge som skyller over Europa. I hvilken grad det handler om bølger og hvilket nummer i rekkefølgen har jeg totalt mistet interessen for. Jeg kjenner at jeg falt av lasset for lenge siden. Den største bølgen som skyller innover meg kommer fra tabloid pressen som ruller seg i bølgeskummet og spytter ut salte overskrifter der andre forsøker å snappe etter luft.

 

Fra et ståsted på Gran Canaria følte vi på en optimisme på senhøsten 2021. Bølgen av turister skyllet ut fra flyplassen, skandinaviske flyselskaper på vei ned for landing, ble igjen et dagligdags syn. After-markeds barer og spisesteder ble atter fylt opp med nordmenn i Arguineguin på tirsdager, og alle andre dager hørte vi takksigelser både fra de som fikk komme, og fra de som fikk ta imot. Vi pratet om “den nye normalen”, og menneskets evne til å fortrenge det som har vært, gjorde at vi levde i lykkerus en stakket stund.

Les mer ...

Nå drar det seg til igjen! Omtrent da den første luken i julekalenderen skulle åpnes, så spratt det ut et virus som har fått det komiske navnet Omicron, og som i følge all verdens helseeksperter kan by på mye eller lite i adventstiden. Advent, betyr som kjent “ventetid”, så da er det bare å smøre seg med tålmodighet og antibac i påvente av gode eller dårlige nyheter. De fleste sliter med posttraumatisk stress etter det vi trodde var en forbigående pandemi, og klarer ikke riktig ta inn over oss at har fått en ny smell på trynet. Ikke akkurat noen god sesongstart, som Claes Brede Bråthen ville sagt (!)

Les videre ...
VIngtipp

Det føles underlig å være underveis igjen. Flyet er en SAS maskin, en splitter ny Airbus som bytter ut luften i cabinen hvert tredje minutt. Flyvertinnene er rutinerte, prateglade og merket med dype smilerynker og noen ekstra kilo rundt midjen. De utstråler lang fartstid i bransjen, en misunnelsesverdig trygghet og en sindighet som bare omsorgspersoner kan skilte med. De er mødre, koner, døtre, dyrepassere, samboere, gode naboer og trofaste venninner. Med andre ord alle de kvaliteter og erfaringer som må til for å gi den ultimate servicen.

At det ble SAS var en tilfeldighet, for vi har hatt en utfordrende relasjon det seneste året, etter at de valgte å sette igjen min koffert i Las Palmas i fjor sommer. Da min innholdsrike koffert kom seilende på bagasjebåndet ferdig for å lastes ombord, var allerede maks-vekten på flyet nådd. Så da lot de min koffert stå igjen sammen med noen andre utvalgte. Det tok elleve dager før jeg fikk et gjensyn med min da ødelagte koffert, og nesten syv måneder før SAS ordnet opp i saken. 

Da hadde Muhammed på Costumer Service rotet bort alle mail og papirer så mange ganger at saken ble overlevert til svenske Frida. Hun ordnet opp, bad meg usentimentalt om å legge all frustrasjon til side, kjøpe en ny koffert og sende faktura. Hun holdt hva hun lovet, og overførte straks inn penger til min konto, med et håp om at dette ikke ville frata meg lysten til å fly med SAS igjen i framtiden.

Les videre ...

Smittetrenden er nedgående på Kanariøyene og det er gledelig, selv om Corona-situasjonen på øygruppen aldri har vært i nærheten av det fastlands Spania har opplevd, og som dessverre gjenspeiles i pressen hjemme i Norge.

Siden virusutbruddet for et drøyt år siden har 51 970 personer blitt registrert smittet på Kanariøyene. I dag er 3 795 personer registrert smittet på øygruppen, hvorav 1237 av dem befinner seg på Gran Canaria.

Likevel er det dystre forhold som råder, og mange som lider. Både massive og eksklusive hotellgiganter har lukket dørene, så vel som små, koselige leilighetskomplekser med frodige gressplener og bugnende bougainvilleas. Bare en og annen gartner kan skimtes under stråhatten, der han i et tappert forsøk prøver å holde liv i det som engang var.

Mange restauranter og barer har trukket ned gardinene og de mange døde insektene i vinduskarmen vitner om at det var lenge siden noen bestilte en øl her. Noen restauranteiere har nok måttet gå den lange veien til banken for å avvikle bedriften, mens andre klamrer seg fast i et håp om snarlig redning. Noen har fått utsatt, eller halvert leien, mens andre holder åpent etter alle kunstens regler, og klarer å overleve på tross av masker, røykeforbud, avstand mellom border og stoler og stengetider på middagshøyde med spanjolenes tidligere vaner.

Les videre ...

Hvordan det står til? 

Jo, takk det er bra med meg rent personlig, men det er klart vi er sterkt preget av den situasjonen som råder i Spania for tilfellet. Privat sitter vi innenfor fire vegger og får ikke bevege oss ute, med mindre vi skal i butikken eller på apoteket. Skal du i butikken må du ha munnbind og plasthansker på, stå i kø en stund da man bare slipper inn et begrenset antall mennesker i butikken, og ta vare på kvitteringen i tilfelle du blir stoppet av politiet som har hyppige kontroller. Det føles som å “sone med fotlenke”, selv om vi absolutt har forståelse for situasjonen og respekterer det myndighetene pålegger oss. Tross alt er vi underlagt den spanske sentralregjeringen i et land som har opplevd 23 190 Corona-dødsfall og 207 634 smittede.

Mine tanker går ofte til de som sitter “innesperret” i små leiligheter uten hage/terrasse med små barn eller også flere generasjoner sammen. Det er klart at man er sterkt urolig for de konsekvenser dette vil ha for den enkelte rent psykisk, men også fysisk. I tillegg kommer den økonomiske uroen, både over den daglige situasjonen etter flere uker i hjemme-karantene men ikke minst uroen over fremtiden.

Det er derfor med stor forståelse vi i dag kan glede oss med alle småbarnsfamilier som for første gang får ta med seg sine mindreårige barn ut på en times promenade. De får ikke være sammen med andre barn, eller leke i parker. Bare sykle, springe eller gå en liten tur i nærheten av hjemmet, ledsaget av en voksen person de bor sammen med.

Jeg tror ikke man som nordmann kan forestille seg dette. I Norge finnes det, på tross av situasjonen, en bevegelsesfrihet “under ansvar”, som er begrenset men likevel så utrolig verdifull i forhold til å opprettholde en balanse når det gjelder både kropp og sjel. I tillegg har man i Norge en økonomisk back-up som ikke eksisterer i Spania, og derfor er situasjonen her allerede prekær for mange mennesker.

Les videre ...

Ja, så ble ferieøya nummer 1, gjenstand for alles søkelys igjen her i slutten av februar måned. Vi hadde akkurat vinket farvel til ferierende gjester på fredag ettermiddag, som ikke kunne få fullrost et kanarisk klima de sjelden hadde sett maken til. 

Tenke seg, å kunne ha det så fint under blå himmel, bare drøye fem timers reise fra stengte fjelloverganger, rasfare, ulende vindkast, farevarsler, snøskred, heftige lavtrykk og så ekstrem høy vannstand at kaikanten på Bryggen i Bergen ikke holder stand.

Ikke før hadde en av de over 350 finværs ukene i året på disse breddegrader overgått i lørdagsmodus og helgestemning, før et spesielt værfenomen tettet seg til utenfor hotellvinduet. Det er sirocco sa noen, andre mente det var kalima! To sider av samme sak, og kokes til slutt ned til sandpartikler fra en utømmelig ørken som strekker seg gjennom den nordlige delen av Afrika og dekker et areal på over ti millioner kvadratkilometer. Det er ikke første gangen det skjer, ei heller den siste!

Men i følge meteorologene var det tjue år siden vi fikk det i så stort monn. Sirocco eller kalima oppstår når en varm og tørr tropisk luftmasse blandes med kjøligere og fuktigere luft fra en maritim syklon (lavtrykk). Syklonens rotasjon driver den blandede luften inn over Sahara ørkenen og tilbake med stor kraft. Vinder på opp til 150 kilometer i timen. For oss dødelige innebærer det urolig hav, tørr luft med dårlig sikt på grunn av all sanden i luften, stor brannfare og en dommedags stemning som gjør at man holder seg best innendørs. I tillegg til sand i luften, drar dette værfenomenet med seg en mengde dritt, i ordets rette betydelse, fra land som Marokko, Tunisia og Algerie. Hele 500 til 2000 mikroorganismer pr kubikkmeter, noe som kan føre til alvorlige helseproblemer eller i beste fall litt skurring i luftveiene for de som ellers er friske.

Les videre...