Redaktørens Blogg

Dag & Natt

Det snakkes om en femte bølge som skyller over Europa. I hvilken grad det handler om bølger og hvilket nummer i rekkefølgen har jeg totalt mistet interessen for. Jeg kjenner at jeg falt av lasset for lenge siden. Den største bølgen som skyller innover meg kommer fra tabloid pressen som ruller seg i bølgeskummet og spytter ut salte overskrifter der andre forsøker å snappe etter luft.

 

Fra et ståsted på Gran Canaria følte vi på en optimisme på senhøsten 2021. Bølgen av turister skyllet ut fra flyplassen, skandinaviske flyselskaper på vei ned for landing, ble igjen et dagligdags syn. After-markeds barer og spisesteder ble atter fylt opp med nordmenn i Arguineguin på tirsdager, og alle andre dager hørte vi takksigelser både fra de som fikk komme, og fra de som fikk ta imot. Vi pratet om “den nye normalen”, og menneskets evne til å fortrenge det som har vært, gjorde at vi levde i lykkerus en stakket stund.

Les mer ...

Nå drar det seg til igjen! Omtrent da den første luken i julekalenderen skulle åpnes, så spratt det ut et virus som har fått det komiske navnet Omicron, og som i følge all verdens helseeksperter kan by på mye eller lite i adventstiden. Advent, betyr som kjent “ventetid”, så da er det bare å smøre seg med tålmodighet og antibac i påvente av gode eller dårlige nyheter. De fleste sliter med posttraumatisk stress etter det vi trodde var en forbigående pandemi, og klarer ikke riktig ta inn over oss at har fått en ny smell på trynet. Ikke akkurat noen god sesongstart, som Claes Brede Bråthen ville sagt (!)

Les videre ...
VIngtipp

Det føles underlig å være underveis igjen. Flyet er en SAS maskin, en splitter ny Airbus som bytter ut luften i cabinen hvert tredje minutt. Flyvertinnene er rutinerte, prateglade og merket med dype smilerynker og noen ekstra kilo rundt midjen. De utstråler lang fartstid i bransjen, en misunnelsesverdig trygghet og en sindighet som bare omsorgspersoner kan skilte med. De er mødre, koner, døtre, dyrepassere, samboere, gode naboer og trofaste venninner. Med andre ord alle de kvaliteter og erfaringer som må til for å gi den ultimate servicen.

At det ble SAS var en tilfeldighet, for vi har hatt en utfordrende relasjon det seneste året, etter at de valgte å sette igjen min koffert i Las Palmas i fjor sommer. Da min innholdsrike koffert kom seilende på bagasjebåndet ferdig for å lastes ombord, var allerede maks-vekten på flyet nådd. Så da lot de min koffert stå igjen sammen med noen andre utvalgte. Det tok elleve dager før jeg fikk et gjensyn med min da ødelagte koffert, og nesten syv måneder før SAS ordnet opp i saken. 

Da hadde Muhammed på Costumer Service rotet bort alle mail og papirer så mange ganger at saken ble overlevert til svenske Frida. Hun ordnet opp, bad meg usentimentalt om å legge all frustrasjon til side, kjøpe en ny koffert og sende faktura. Hun holdt hva hun lovet, og overførte straks inn penger til min konto, med et håp om at dette ikke ville frata meg lysten til å fly med SAS igjen i framtiden.

Les videre ...

Smittetrenden er nedgående på Kanariøyene og det er gledelig, selv om Corona-situasjonen på øygruppen aldri har vært i nærheten av det fastlands Spania har opplevd, og som dessverre gjenspeiles i pressen hjemme i Norge.

Siden virusutbruddet for et drøyt år siden har 51 970 personer blitt registrert smittet på Kanariøyene. I dag er 3 795 personer registrert smittet på øygruppen, hvorav 1237 av dem befinner seg på Gran Canaria.

Likevel er det dystre forhold som råder, og mange som lider. Både massive og eksklusive hotellgiganter har lukket dørene, så vel som små, koselige leilighetskomplekser med frodige gressplener og bugnende bougainvilleas. Bare en og annen gartner kan skimtes under stråhatten, der han i et tappert forsøk prøver å holde liv i det som engang var.

Mange restauranter og barer har trukket ned gardinene og de mange døde insektene i vinduskarmen vitner om at det var lenge siden noen bestilte en øl her. Noen restauranteiere har nok måttet gå den lange veien til banken for å avvikle bedriften, mens andre klamrer seg fast i et håp om snarlig redning. Noen har fått utsatt, eller halvert leien, mens andre holder åpent etter alle kunstens regler, og klarer å overleve på tross av masker, røykeforbud, avstand mellom border og stoler og stengetider på middagshøyde med spanjolenes tidligere vaner.

Les videre ...

Hvordan det står til? 

Jo, takk det er bra med meg rent personlig, men det er klart vi er sterkt preget av den situasjonen som råder i Spania for tilfellet. Privat sitter vi innenfor fire vegger og får ikke bevege oss ute, med mindre vi skal i butikken eller på apoteket. Skal du i butikken må du ha munnbind og plasthansker på, stå i kø en stund da man bare slipper inn et begrenset antall mennesker i butikken, og ta vare på kvitteringen i tilfelle du blir stoppet av politiet som har hyppige kontroller. Det føles som å “sone med fotlenke”, selv om vi absolutt har forståelse for situasjonen og respekterer det myndighetene pålegger oss. Tross alt er vi underlagt den spanske sentralregjeringen i et land som har opplevd 23 190 Corona-dødsfall og 207 634 smittede.

Mine tanker går ofte til de som sitter “innesperret” i små leiligheter uten hage/terrasse med små barn eller også flere generasjoner sammen. Det er klart at man er sterkt urolig for de konsekvenser dette vil ha for den enkelte rent psykisk, men også fysisk. I tillegg kommer den økonomiske uroen, både over den daglige situasjonen etter flere uker i hjemme-karantene men ikke minst uroen over fremtiden.

Det er derfor med stor forståelse vi i dag kan glede oss med alle småbarnsfamilier som for første gang får ta med seg sine mindreårige barn ut på en times promenade. De får ikke være sammen med andre barn, eller leke i parker. Bare sykle, springe eller gå en liten tur i nærheten av hjemmet, ledsaget av en voksen person de bor sammen med.

Jeg tror ikke man som nordmann kan forestille seg dette. I Norge finnes det, på tross av situasjonen, en bevegelsesfrihet “under ansvar”, som er begrenset men likevel så utrolig verdifull i forhold til å opprettholde en balanse når det gjelder både kropp og sjel. I tillegg har man i Norge en økonomisk back-up som ikke eksisterer i Spania, og derfor er situasjonen her allerede prekær for mange mennesker.

Les videre ...

Ja, så ble ferieøya nummer 1, gjenstand for alles søkelys igjen her i slutten av februar måned. Vi hadde akkurat vinket farvel til ferierende gjester på fredag ettermiddag, som ikke kunne få fullrost et kanarisk klima de sjelden hadde sett maken til. 

Tenke seg, å kunne ha det så fint under blå himmel, bare drøye fem timers reise fra stengte fjelloverganger, rasfare, ulende vindkast, farevarsler, snøskred, heftige lavtrykk og så ekstrem høy vannstand at kaikanten på Bryggen i Bergen ikke holder stand.

Ikke før hadde en av de over 350 finværs ukene i året på disse breddegrader overgått i lørdagsmodus og helgestemning, før et spesielt værfenomen tettet seg til utenfor hotellvinduet. Det er sirocco sa noen, andre mente det var kalima! To sider av samme sak, og kokes til slutt ned til sandpartikler fra en utømmelig ørken som strekker seg gjennom den nordlige delen av Afrika og dekker et areal på over ti millioner kvadratkilometer. Det er ikke første gangen det skjer, ei heller den siste!

Men i følge meteorologene var det tjue år siden vi fikk det i så stort monn. Sirocco eller kalima oppstår når en varm og tørr tropisk luftmasse blandes med kjøligere og fuktigere luft fra en maritim syklon (lavtrykk). Syklonens rotasjon driver den blandede luften inn over Sahara ørkenen og tilbake med stor kraft. Vinder på opp til 150 kilometer i timen. For oss dødelige innebærer det urolig hav, tørr luft med dårlig sikt på grunn av all sanden i luften, stor brannfare og en dommedags stemning som gjør at man holder seg best innendørs. I tillegg til sand i luften, drar dette værfenomenet med seg en mengde dritt, i ordets rette betydelse, fra land som Marokko, Tunisia og Algerie. Hele 500 til 2000 mikroorganismer pr kubikkmeter, noe som kan føre til alvorlige helseproblemer eller i beste fall litt skurring i luftveiene for de som ellers er friske.

Les videre...

Å få dra på storby-tur en trist november måned, eller en Syden-tur når kroppen behøver å tines, er et privilegium for mange. Kanskje har man jobbet mye overtid for å kunne toppe reisebudsjettet, spart både penger og ekstra feriedager for å samle flokken og dra på en etterlengtet tur. Noen har sågar måttet knele for både lærere, fotballtrenere og kommuneråd for å rive løs poden et par dager, slik at drømmen om en lang-weekend kan la seg gjøre i fellesskap. 

Å velge hotell gjør man gjerne ut fra noen fristende katalogbilder, eller bookingsider på nettet. Vi vet jo alle at det rekker å gå inn en gang for å smugtitte, så sitter du i saksa. Allerede neste ettermiddag dukker det opp fristende overnattingssteder i form av reklameinnslag både på din facebook side, og mellom akkurat de artiklene i nettavisa som du interesserer deg for. 

Rare greier, det der gitt! Skulle tro noen hadde krypt innenfor hjernebarken og registrert den tankevirksomheten som foregår der. Og hva er det som til slutt avgjør hvilket hotell du velger da? Ikke sjelden har pris en stor betydelse, men også beliggenhet. Viktig at det er gåavstand, så taksameteret på taxien ikke går seg altfor varm. Og så skal det være rent, et typisk kvinnelig utsagn! Gutta vil gjerne ha en hotellbar, der de kan sitte og vente på at “kvinnfolka” gjør seg klare, og unger vil ha alt, absolutt alt!  Snakker vi hotell i Syden, ja da ligger jo pool og havutsikt lang oppe på lista. Kanskje også SPA og velvære, golfbane og et par á la carte restauranter i umiddelbar nærhet. I alle fall for de som ligger på et høyere klassetrinn. Mange velger hotell etter anbefaling, noen etter status, de fleste etter lommeboka, men det som er helt sikkert, er at mange velger samme hotell om igjen, og om igjen. 

Forutsatt at de var fornøyde selvfølgelig!

Hva er det som umiddelbar gjør oss til et offer for selvutnevnte miljøforkjempere så fort vi setter våre ben inn i en hotellresepsjon? Uansett hva vi har betalt, etter hvilket kriterier eller med hvilke forutsetninger, så skal vi begynne med en omgående trening i miljøbevissthet. Den ser du ikke alltid komme. Det virker som om hotellbransjen vil gi sitt bidrag til bremsingen av den globale oppvarmingen, gjennom å filleriste samtlige hotellgjester. Overdådige hotellbygg med spenstig design, ikoniske overhellende glassfasader, lokale naturmaterialer, rulletrapper i inngangspartiet, visuelle effekter på veggene, italiensk marmor langs ytterveggene, skybar og resepsjonister med plastnegler på lengde med øyenvippene. Inntrykket er eksklusivt, og det har vi betalt full pris for. Likevel blir vi direkte oppfordret til å bruke trappene; bra for kroppen og bra for miljøet, står det vakkert på en plakat.  Rommene er utvilsomt lekre, men frisk luft er mangelvare. Vinduer er farlige om de åpnes, så air-condition står og surrer på svak motor under hele oppholdet, selv om det ikke tar bort følelsen av innstengt luft og snevet av klaustrofobi. 

Les videre ...

En kraftig stemme, frekkhetens nådegave, ironi (ikke nødvendigvis selvironi), en sterk retorikk og enkle løsninger på vanskelige spørsmål, samt en utrettelig evne til å gjenta seg selv, virker som en bra ballast å ha med seg inn i politikken, om man vil lykkes. Det har i alle fall fungert for Mr. Donald Trump og hans kollega i Storbritannia, Mr. Boris Johnson.

I Spania har vi også en politiker som man kan bruke de samme karakteristikker på, nemlig baskeren Santiago Abascal fra det nyvunne partiet VOX. Det høyrepopulistiske partiet gjorde et brak-valg i november og ble plutselig Spanias tredje største parti, drøyt 40 år etter at Franco-diktaturet gikk i graven. Forøvrig uttalte i 2018, daværende partileder i Andalucia, Francisco Serrano, blant annet at Spania under Franco ikke hadde vært noe diktatur.

Santiago Abascal ble den store vinneren etter siste regjeringsvalg i november. På drøyt seks måneder klarte de å øke sine stemmer med en million, (fra 2,6 til 3,6), og dermed øke prosentandelen med nesten fem poeng (fra 10,2% til 15,1%) og mer enn doble sine representanter, fra 24 til 52 i nasjonalforsamlingen. Nå er de Spanias tredje største parti etter PSOE (sosialistene) og PP (konservative), kun seks måneder etter sin debut i nasjonalforsamlingen. 

Når den 42 år gamle Santiago Abascal prater til sine egne, er stemningen elektrisk. Han påstår seg representere det eneste partiet i Spania som vil redde en splittet og fragmentert befolkning fra sosialismen, kommunismen og separatismen. Vox er det eneste partiet som forsvarer Spania som helhet og forsvarer det spanske folkets frihet, om man får tro dem på deres ord.  Sterke ord som straks absorberes av en uttørket befolkning. Nå har det vært for mye rot for lenge, mener mange.

Les videre ...

Velsignet er den som kommer i turismens navn ...

Pressekonferanser tilhører ikke  min favorittsysselsetting, da de ofte er pakket inn i dress og slips og bærer et preg av selvskryt og navlebeskuelse. Men lørdag 9. november skjedde det noe som snudde opp ned på en ellers kjedelig sammenkomst i jobbsammenheng. 

Allerede ved parkeringen en tidlig morgen var det masse nervøsitet og spenning i luften. Journalister med kamera, mikrofoner og notatblokker løp forventningsfulle opp den siste kleiva, og inn i resepsjonen på Hotel Gloria ved Amadores stranden i kommunen Mogán. Ingen trodde riktig på det de hadde fått tikkende inn på telefonen natten i forveien. Kunne det være mulig at den myteomspunnede personligheten fra Norge, ved navn Petter Stordalen skulle dukke opp? 

Som eneste norsk reporter ble jeg naturlig nok bombardert med spørsmål og rykter angående min landsmann, denne norske mangemilliardær som hadde gått inn og reddet den skandinaviske delen av reiseoperatøren Thomas Cook. Er det sant at han flyr eget fly? Er hans favorittlåt Obladi Oblada av Beatles? Hvorfor heter hans firma Strawberry? Ansetter han sine folk etter hvor bra de kan synge? Hvor mange hoteller er han god for? Er han singel? Skal han flytte til Gran Canaria nå?

Det svettet forventninger ut i lokalet. Det manglet bare vifter av palmeblader slik folket hadde i Jerusalem da de ventet på Jesus som kom ridende på en eselfole. Petter Stordalen er den nye Messias som skal redde rumpa på hotell- og turistbransjen på Gran Canaria, etter at grunnvollene har fått urovekkende sprekker og skjevheter denne høsten.

Pussig nok var Petter Stordalen den som selv tok opp en bibelsk lignelse under møtet med oss journalister. Men da handlet det om den reisen Maria og Josef foretok da de dro fra byen Nasaret i Galilea, opp til Judea, til Davids by Betlehem for å la seg skrive inn i manntall for drøye 2000 år siden. Det var fullt i herberget og de måtte ta til takke med en krybbe. Det var datidens uspesifiserte turister i følge Stordalen. Siden den gang har folk ønsket å reise, å forflytte seg rundt i verden, av ulike grunner. Vi i dag reiser mer enn våre foreldre gjorde, og våre barn vil reise mye mer enn vi noen gang gjør (med unntak av Petter selv da, som han påpekte), sa Petter og besvarte med det på hans syn angående spørsmålet om miljø og fly-skam.

Petter som er en selvutnevnt miljøaktivist mener at vi hver dag må jobbe sammen for å minske CO2 utslipp, forske på alternativ brensel, elektriske fly og redusere forbruk og matavfall.

Men om verden skal gå videre må vi kunne forflytte oss både i jobb- og fritidssammenheng uten å føle på skam. Og til Gran Canaria kommer man kun ved fly, slik det ser ut i dag, svarte han og ble selvfølgelig bemøtt med applaus blant kanariske journalister som allerede hadde mistet både munn og mæle. 

Les videre ...

For de aller flittigste handler det å avslutte en Marius-genser eller to, oppe i luftrommet over Europa. Små garngleder fyller håndbagasjen mens strikkeprosjektet vokser i takt med rytmiske armbevegelser som uavbrutt jobber mot et kort- eller langtidsmål. De færreste legger merke til vedkommende. Det jobbes i stillhet, nesten som et meditasjons ritual som krever konsentrasjon men ennå tillater tankene å leve sitt eget liv. Det handler om å samle fokus, roe tankene.

Kun et par fargerike tråder som knytter armbevegelsene sammen med håndbagasjen under stolsetet framfor, vitner om en intens aktivitet. Det går fort noen meter for den som gidder å holde tellingen. Strikkeren omgir seg med en harmoni, en misunnelsesverdig harmoni, som om vedkommende er dypt inne i en seanse. Bare i blant løftes det på hodet, blikket sveper over cabinen, et tilfreds smil brer seg over ansiktet, før hodet bøyes og blikket igjen faller ned i omgangene i fanget.

Strikke- Imamer påstår seg vite at du kan strikke deg ut av depresjoner, sjalusi, raserianfall og ensomhet. 

Det ligger derfor en mystikk i luften, en slags strikke-tåke.  Kan man tenke seg at vedkommende sverger til høyere makter, en slags allianse vi andre ikke får ta del i? Kan det simpelthen være slik at strikkeren sitter og legger planer innfor det uante, det grusomme som snart skal skje? Kan det rett og slett forholde seg slik at strikkeren tilrettelegger og tenker på mord?? Tross alt er hun eller han i besittelse av et potensielt mordvåpen. Strikkepinner på lik linje med nåler og heklenåler plasseres av enkelte under kategorien “spisse gjenstander eller skarpe enheter” som er kraftige nok til å bli brukt som våpen. Dette inkluderer, men er ikke begrenset til; kniver, ishakker, barberblad, sabler, sverd, tapetkniver og altså strikkepinner og heklenåler. 

Les videre ...